Det kan være fristende å si, én gang for alle, at erotisk litteratur ikke har livets rett som kunstnerisk litterær sjanger, men er henvist til kun å være det vi kjenner det best som: fantasiløs og skjematisk pornografi, konstruert rundt pene damer som blir bundet fast av rike, kjekke menn – innbringende for forlagene, men heller ikke noe mer.
Inn kommer Inger Wold Lund. Med en romanen «Erotika» viser hun at det å erklære den erotiske litteraturen for død vil være en forhastet slutning.
«Erotika» er en samling historier hvor en navnløs jeg-person gjengir deler av samtaler med mennesker som har betrodd seg til henne. De forteller om seksuelle fantasier, opplevelser og hendelser som ved første øyekast ikke er seksuelt ladede, men som ved nærmere øyensyn er fulle av begjær: «Da jeg var liten. Sa hun. Ga jeg en fjær til en venninne. Jeg turte ikke si det selv, så min mor måtte si til henne at jeg hadde slikket på fjæren».
Det er det underlige som vies oppmerksomhet hos Wold Lund. Hun viser at erotikk kan være mye mer enn skildringer av vill og hemningsløs sex. Heller enn å beskrive erigerte peniser som penetrerer svulmende vaginaer, er tekstene avspeilinger av situasjoner hvor slike elementer har vært tilstede, men hvor det som vies litterær oppmerksomhet er tingene som skjer før, under og etterpå – de ofte uforklarlige observasjonene som tenner oss: Tynnslitt bomull, hår som reiser seg, lukter, lyder og hemmeligheter.
Boken unngår akkurat å bli svulstig, selv om den noen stedet står i fare for bikke over i megetsigende klisjeer: Setninger som «Da vi kjørte hjem, kunne jeg se merkene i doggen der jeg hadde presset hånden hans mot vinduet sakte forsvinne», blir hakket for ettertenksomme.
«Erotikas» spesielle innfallsvinkel til seksualitet gjør boken til en spesiell og etterlengtet leseropplevelse. Hvis du er blant dem som har avskrevet erotisk litteratur, bør du gi sjangeren en ny sjanse. Og den bør starte her.