«Et tegn på det fullstendige moralske forfall» i EU, sier Eva Joly, og sikter til utnevnelsen av den erfarne politikeren Jean-Claude Junker til EUs mektigste leder, president i Europakomminsjonen.
Mannen som for de fleste kun er kjent som en smilende og jovial mann med seremonielle oppgaver på pressekonferanser, var i 20 år Luxemburgs statsminister. Det var 20 år som forandret Luxemburg og plasserte den lille staten solid som Europas fremste skatteparadis.
Og nettopp disse prosessene er det som får Joly til å anklage Juncker for å være «en ulv i fåreklær».
Juncker er ikke bare inkarnasjonen av en EU-føderalist som kan snakke varmt om unionens fredsprosjekt og betydningen av den frie flyten av såvel varer og tjenester, som kapital og mennesker. Han har også utmerket seg ved retorisk å holde en sterk sosial profil. Juncker dyrker sin arbeiderbakgrunn og han snakker varmt om fagforeninger og faglige rettigheter.
Joly mener Juncker viser ett ansikt gjennom sin retorikk og et annet gjennom praktisk politikk. Hun skriver at mens han vant venstresidens hjerter ellers i Europa, var han hjemlige fagforeningens verste fiende, mens han samtidig la til rette for skatteunndragelser i mangemilliardersklassen for verdens største selskaper.
Selvsagt er kritikken sterkt politisk ladet. Men hør: Luxleaks var den store lekkasjen av dokumenter som viste hvordan finansnæringen i Luxemburg involverte seg i direkte ulovligheter gjennom planlagte skatteunndragelser. Toppene som ble avslørt, gikk fri. Varsleren havnet på tiltalebenken. Og mannen som satt med det politiske ansvaret for det som ble avslørt, det er den sammen mannen som alle EU-borgere i dag har som sin øverste leder.
Det vil være feil å kalle dette en «dokumentar». La oss vurdere det som en pamflett eller rett og slett et subjektivt anklageskrift. Vurdert på de premissene, er det en ganske bra tekst.