I ”Senteret” har en ung mor flyttet fra Oslo til Skien for å komme seg vekk. Faren til barnet vil ikke ha noe med dem å gjøre, og moren mangler de følelsene for barnet som mødre burde ha: ”Jeg tar vare på henne som jeg ville tatt vare på et hvilket som helst barn, barnet til en søster for eksempel, eller en venn. Jeg vil ikke ha det på meg at hun har dødd fordi jeg ikke passet på. [...] jeg føler at jeg har gått gjennom et surrogatsvangerskap.”
Vi følger henne med på de daglige trilleturene på kjøpesenteret. Durnak beskriver snittet til klærne på Vero Moda og siterer mammaforum på nettet og det er uklart om hun beskriver denne formen for tilværelse med sympati eller sarkasme.
I ”Senteret” er det som med de tidligere bøkene til Durnak, jeg lurer på om hovedpersonen gjør narr av menneskene hun beskriver, eller om hun rett og slett bare observerer og beskriver dem.
Dersom det er sistnevnte, sier det kanskje mer om leseren enn om hovedpersonen, men siden det er så typisk for Durnaks forfatterskap å få meg til å lure på dette, gjetter jeg heller på at utvalget av mamma-sitater er gjort for å dytte leseren i en viss retning. Det virker heller ikke tilfeldig at byen er Skien, selv om hovedpersonen gjerne vil ha leseren til å tro at det likegodt kunne ha vært Tromsø. (Nei, det tror jeg faktisk ikke.)
I det hele tatt er hovedpersonen en likegyldig skikkelse som det er vanskelig å føle sympati for, på samme måte som det er vanskelig å virkelig bry seg om denne boka.
Den er verken spesielt god eller spesielt dårlig, bare intetsigende. Til tross for et ganske interessant utgangspunkt (mennesker som tilbringer tiden på kjøpesenter), er boka overfladisk og evner ikke å gi noen innsikt i dette livet som er så fjernt for noen. Det må være noe mer med disse menneskene, enn at de bare fremstår som gjenstander for latterligheter fra folk fra storbyen, men hva det er får vi ikke vite her.