Kjartan Fløgstad tar oss med på en reise til arkitektur på steder så ulike som Moskva i Russland, Jerevan i Armenia, Lvov i Ukraina, Vilnius i Litauen og Minsk i Hvite-Russland. For en generasjon siden lå alle disse byene bak «jernteppet», og alle i ett og samme land – Sovjetunionen.
Gjennom 46 heseblesende kapitler undersøker Fløgstad hva som står igjen av den bygde arven, av arkitektur, monumenter og byplanlegging etter 70 år med sosialisme som statsideologi? Overraskende mye, viser det seg.
Den umiddelbare anledningen for utgivelsen er hundreårsjubileet for oktoberrevolusjonen. Boken er blitt en tematisk reiseskildring, holdt i en essayistisk, personlig stil.
Den kalde krigen, og kanskje også det på ny kjølige klimaet mellom øst og vest, har skapt et bilde av sovjetiske byer og bygninger som grå, triste, ensformige. Men Fløgstads anliggende har også en politisk side, selvfølgelig.
«Politisk blir det meir og meir nødvendig å romantisera samarbeid, fagkunnskap, det å løfta i flokk, romantisera samhald...», skriver han.
Det er med det utgangspunktet han tar oss med til arbeiderforeninger, idrettsanlegg, offentlige monumentalbygg, partihoteller, sanatorier på Svartehavskysten og gruvebyer planlagt av forviste stjernearkitekter i Gulag, til glemte arkitekter og til kjent og mindre kjent bygningsarv.
Han viser oss avantgardistisk arkitektur som inspirerte toneangivende modernister som Le Corbusier i de første årene etter revolusjonen, men som under «høy-stalinismen» i 1930-årene ble fortrengt, forfulgt og erstattet av klassisistiske idealer og det vi gjerne kaller «stalin-barokk».
Fløgstad diskuterer også funksjonalismens tilbakekomst i etterkrigstiden, da nøkterne boligblokker, «khrusjtsjovka», ble oppført i titusenvis i det krigsherjede Sovjetunionen og barokken ble forlatt.
Det er interessant og lærerikt å ha Kjartan Fløgstad som reisefølge, men det krever også en del av leseren. Men kanskje gjør det ikke noe at mange ikke vil få med seg alle referansene i boken.