Hvorfor pakket soldatene skismøring da de skulle til ørkenen i Somalia? Hvorfor ble Kristin Krohn Devold invitert på ball med Donald Rumsfeldt etter at hun gått av som forsvarsminister? Og hva foregikk på bakrommet da en gruppe soldater sa opp i protest og forlot en hel militærleir i Afrika på grunn av en lønnskrangel?
Kristoffer Egeberg er antagelig Norges beste forsvarsjournalist. Han var selv soldat, med flere opphold bak seg både i Kosovo og Libanon, og kjenner landskapet han skriver om fra flere perspektiver.
I denne boken er dybdeintervjuer med alle Norges utenriksministre og forsvarsministre de siste 20 årene en bærebjelke i kildegrunnlaget.
Leseren får ny innsikt forholdet mellom forsvarspolitikerne og den militære organisasjonen, og i diskusjonene på bakrommet i alle krigene Norge har deltatt i fra Somalia og fremover til nåtid. Boken er omfattende, men lettlest.
Til tross for bokens omfang, er det likevel noe jeg savner. Når oppdraget i Somalia oppsummeres, skulle jeg gjerne lest om hvordan det går der nå. I Afghanistan savner jeg et sideblikk på diskusjonen om fangene, Guantanamo og fenomenet «rendition flights». Og ikke minst mer om Godal-rapporten, selv om han er tilstede som intervjuobjekt.
Når Egeberg bruker begrepet «fredsnasjon» er det ikke som et faktum, men som en beskrivelse av det norske politiske selvbildet.
Forfatteren er ikke eksplisitt i sine vurderinger av hvor vellykket eller mislykket innsatsen har vært. Han kunne med fordel ha sluppet seg litt mer løs. Men vi aner en dyp sympati for soldatene som har løst en rekke vanskelige oppdrag på en god måte.
Dermed blir spørsmålet om forsvarspolitikerne har visst helt hva de driver med, når de har sendt avgårde soldater med mangelfullt utstyr eller mangelfulle støtteapparat rundt seg, for å løse oppdrag som ofte kan sies å være av symbolsk karakter.