Det er viktig å bli minnet på hvor godt vi har det, og få noen perspektiver på hvorfor det gikk så bra som det tross alt gikk med Norge i etterkrigstiden.
Men historiker Finn Olstad har ikke skrevet en ny historiebok om Norge for å skue bakover. Denne boken er ganske så eksplisitt skrevet som en historikers bidrag til diskusjonene om hvilke veivalg Norge bør ta nå, for å stille seg best mulig rustet for fremtiden.
Olstad skrev i sin tid «Einar Gerhardsen - en politisk biografi». Også her har Gerhardsen og Arbeiderpartiet en sentral plass. Det skulle bare mangle, når mye av prosjektet handler om å forklare hvordan nasjonen og dens sentrale institusjoner ble formet i etterkrigsårene.
I dette historieverket trekker Olstad veksel på arbeidene til en rekke kolleger, som han siterer grundig og godt. Dermed blir «Den lange oppturen» langt på vei en diskusjon mellom flere ulike stemmer, som Olstad fungerer som en slags ordstyrer for. Perspektivene er gjerne kritiske. En favoritt hos denne leser er diskusjonene om hva staten egentlig har drevet med i utenrikspolitikken, beskrevet i kapitlet «Den moralske stormakt».
Historiefaget er ofte på sitt mest kontroversielle i forsøkene på å beskrive den helt nære historien, samtiden. Denne boken går helt frem til 2015 og håndtering av flyktningkrisen i Europa den høsten. Noen vil antagelig finne vurderinger og vinklinger de er uenige i. Men det er greit. Historiefremstilling skal diskuteres, og historier skal kunne skrives flere ganger.
Jeg leser «Den lange oppturen» som en historie om hvorfor det har gått relativt bra med Norge, og som et rimelig godt utgangspunkt for å diskutere hva som står på spill når nasjonen skal gjøre sine veivalg fremover.