Det er vel unngåelig når historie skal skrives at den handler om menn, men det er litt trist at kvinnene ikke får noen plass. Slik er det også i dette tredje årsskriftet som utgis av Setesdal sogelag, som likevel er interessant.
Særlig lesverdig er artiklene som har en litterær nerve, der forfatteren har hatt noe på hjertet å formidle. Artikkelen om stakkars Ketil Rygnestad (1870–1941) er gripende, og bildet som skapes av den sannsynligvis psykotiske 70-åringen som står og kauker utenfor rekkverket på Hallandsbrua er sterkt.
Artikkelen er eksempel på at historisk stoff blir mest interessant når det gjøres allment og viser generelle trekk i tida, framfor bare å fortelle om en enkeltperson. Denne setter Rygnestad midt i valgene valldølene måtte gjøre da nasjonalsosialismen gjorde sitt inntog i Norge mot slutten av 30-årene. Og tesen om at folk flokket seg til NS i Setesdal blir her betydelig moderert og til dels avsannet.
En svakhet ved skriftet er at redaktøren har «glemt» at det også skal kunne leses av folk utenfor Setesdalen, folk som ikke vet hvor de enkelte bygdene som navngis befinner seg. Man kan heller ikke ta for gitt at leserne vet hva «gråmenn» er for noe. Begge disse forholdene kunne enkelt vært forklart i en bisetning for oss utenforstående.
Best virker tekstene når de går helt kroppslig nær menneskene, og eksempelvis forteller hvor såre magemusklene ble av å kutte gress med ljå. Eller når de forteller om angsten for hoggorm.
Bortgjemt i et lite avsnitt i en manns beretning om sine egne barndomsbragder, gjør denne skildringen av moras hverdag på 1950-tallet inntrykk:
«Mamma var heime og måtte mjølke 24–25 geiter morgon og kveld, jage dei på beite og hente dei heim om kvelden. Ho ysta ost annan kvar dag; det tok mange timar å røre i gryta som måtte fyrast under heile tida. Så måtte ho mjølke fire kyr, kinne smør, og passe lillebror min. Om kveldane måtte ho vaske, lappe og saume klede, bake og steike stomp.»