Mange skremmes når troen utfordres. Det gjelder ikke minst en masse kristne mennesker i Norge i dag. Noen føler troen truet av fremmede religioner, andre av det faktum at det norske samfunnet stadig sekulariseres.
Når vi skremmes eller føler oss truet, har vi mange ulike måter å reagere på. Vi kan lukke oss inne i vårt eget, gjemme oss på bedehuset, forskanse oss i partiet De kristne og opprette nettverk for å kjempe for det gamle, det trauste, det tradisjonelle.
Hos andre vekkes nysgjerrighet av det nye, en vil undersøke, bli kjent med, forstå. Ivar Skippervold hører til denne kategorien.
Han har en lang karriere bak seg i svært ulike kristne miljøer. Han har vandret fra bibelskole til teologistudium, fra karismatikk til liturgikk, fra Jesus People, innom Children of God, til dialogorganisasjoner og Sakral-festivaler i Lillesand, Kristiansand og Oslo.
Her forteller han si troshistorie. Å fortelle troshistorie er en spennende idrett innenfor mange kristne miljøer. Skippervold har mye å fortelle, og har dypt gjennomtenkte og utfordrende refleksjoner i fortsettelsen av fortellingene. Hans stemme opplever jeg som utrolig viktig i vår tid, da kristen-betegnelsen perverteres av et parti som kaller seg De kristne, og avisspaltene i Fædrelandsvennen renner over av ikke bare kristenkonservatisme, men av den mest angstbiterske fundamentalisme.
Her kommer en prest i Den norske folkekirke med ei bok som bør leses fra perm til perm av alle som mener at kristen tro handler om kjærlighet. Boka er i tre deler, Min tro, Din tro og Vår tro. Første del er absolutt best. Utover i andre og tredje del kunne det med fordel vært strammet inn noe.
«Jeg tror ikke på den gud som despoter, kvinnehatere, homohetsere og krigshissere tar til inntekt for sitt syn», sier Skippervold, og understreker at den Gud han tror på er mysterium, og mye større en alt vi mennesker klarer å tenke om Gud.