Stephenie Meyer ble for alvor kjent som dama bak «Twilight»-serien. Nå prøver hun seg på krim for voksne med «Kjemikeren». Resultatet er så som så.
Det beste med denne romanen, er Meyers grep der hun snur på kjønnsrollene. Her er det en kvinne i førersetet som får en vakker, men naiv sidekick av en mann med på laget.
Alex er på rømmen etter å ha vært spesialist i det diffuse «byrået». Oppgaven var å utvikle kjemikalier til tortur som hun så perfeksjonerte under avhør. Hennes partner ble drept, Alex rømte og drepte agentene som byrået har sendt etter henne en etter en. Når hennes gamle sjef så tar kontakt, vikles hun inn i et nett som handler om biokjemiske våpen, en narkotikaliga og CIA i en heseblesende actionhandling ispedd en usannsynlig romanse.
Det er her Meyer faller gjennom som forfatter. Vekslingene mellom de rolige partiene og de actionfylte fungerer ikke. De rolige partiene blir preget av for mye tanker og pjatt, mens actionscenene går for fort. Resultatet er en manglende driv som kjennetegner en god pageturner.
I tillegg føler du deg egentlig litt snytt når du kommer til slutten. Var det virkelig ikke mer til historien enn dette? Det virker som om Meyer har tenkt ut et vagt plott som kun eksisterer for å fylle en rekke actionsekvenser. I seg selv er det flere originale og artige ideer her, men Meyer lykkes ikke helt når hun syr dette sammen. Selv om vi blir godt kjent med de ulike sidene ved Alex, føles det som om deler av historien som forklarer hvorfor hun jaktes på mangler.
Dette er en krim som vil underholde deg, men som mangler dybde og mer sømløse overganger for at den skal bli en av dem du husker og anbefaler videre.
Fansen som håper på mer Meyer-magi bør heller lese «Twilight» om igjen.