«Jeg betyr noe. Jeg betyr like mye», skriver Adichie i begynnelsen av boka. Så selvfølgelig. Og så viktig. For det høres innlysende ut, at kvinner og menn betyr like mye, ikke sant? Men sånn er det dessverre ikke alle steder.
Denne boken er skrevet som et brev til Adichies barndomsvenninne, som spør hvordan hun kan oppdra sin nyfødte datter som feminist.
Her undrer jeg meg. Når boka handler om likestilling, hvorfor skal det da absolutt være råd til en jente? Kan man ikke si det samme til en gutt?
I rådene ramses det opp femten forslag, noen praktiske, noen eksistensielle, fra kjønnsroller til språk og sex.
Mange av rådene handler om at folk er ulike, men at det ikke betyr at noen er bedre enn andre. Litt sånn Kardemommeloven-aktig. Ikke mange av forslagene er verken oppsiktsvekkende eller overraskende.
I den lille boken på 50 sider påpekes ofte det åpenbare.
Men det gjør den ikke mindre viktig. Tvert imot minner denne boka meg på at vi må bli enda flinkere til å gjenta temaer som dette. Hvor ofte hører vi ikke at jenter skal leke med dukker og gutter med superhelter, at små jenter går med rosa klær og gutter med blå? Eller seinere i livet, at mensen er flaut og ekkelt? At man som kvinne «skal være sexy uten å være seksuell», som Adichie skriver.
"Matlagingskunnskap er ikke forhåndsinstallert i en vagina. Matlaging er noe man lærer. Noe både menn og kvinner ideelt sett skal ha lært seg", skriver hun.
Hun minner oss også om at vi må avfeie tanken om at morsrollen og yrkeslivet utelukker hverandre. At mødre ikke må svekke fedrenes rolle, ved å skulle gjøre alt selv.
Og hun advarer mot det hun kaller Feminisme Light, at kvinner sier at fedre er "barnevakt" for egne barn. Eller at de "hjelper til" hjemme. Han er pappa. Punktum.
Hun skriver lettlest og humoristisk om egne erfaringer som kvinne, i USA og Nigeria. Ikke alt, men det meste, kan overføres til norske tilstander.