Hvordan tenker en far som dreper sin datter? Hvordan forholder han seg til det han har gjort når han lever i et samfunn hvor såkalt æresdrap til en viss grad er kulturelt akseptert?
Det er i Jordan at journalist og samfunnsviter Lene Wold de siste tre årene har forsøkt å finne svar på dette spørsmålet. Boka er sentrert rundt intervjuer med «Rahman», en jordansk far fra ørkenen Ma’an, som gjennomgår en krise når han må ta stilling til den ene datterens «umoralske oppførsel». Som Rahman selv sier det: «Det du ikke vet er hvordan det føles å miste æren sin i dette landet». Deler av historien blir også fortalt av «Amina» – søsteren til den drepte.
Selv om Wold har tilbrakt mye tid i Jordan, er materialet hennes tynt. Hun har lite å basere selve historien om Rahmans familie på utover det han selv har fortalt. Dermed er Wolds unike kildemateriale både bokas største styrke og dens største svakhet. Det er åpenbart en bragd at hun har fått drapsmannen i tale. Men materialet er samtidig for skrint til at historien gir leseren mer enn en nyhetsreportasje med samme tema.
Fortellergrepene er ikke gode nok, verken når det kommer til Wolds forsøk på å spe på med sine egne opplevelser eller når hun prøver å sette seg inn i Rahman eller Aminas hode. Personene fremstår mer som pappfigurer, tvunget frem gjennom et platt språk: «Det var alltid mye latter og glede i huset når Maram var på besøk. Hun hadde et vinnende vesen og lyste opp den ellers så tradisjonelle hverdagen».
Wold er også tidlig i boken tydelig på hva hun selv tenker om æresdrap: at det ikke har noe å gjøre med islam, men er et produkt av kultur i tradisjonelle ørken- og nomadesamfunn. Ved bokens slutt er jeg som leser fremdeles ikke helt overbevist om dette.
Det er en god idé å fortelle om æresdrap fra gjerningspersonens perspektiv. Wold skriver bra om det paradoksale ved den jordanske jussen, som de lave straffene for æresdrap, og at det ofte er kvinnene som ender opp i fengsel, av «preventive hensyn». Men som fortelling i bokform klarer ikke Wold å bore dypt nok i materien, verken som fortellende eller som undersøkende journalist.