Nina Bay er fra Evje og bor i Sandnes. ”Eksplodera og latterkula” er den tredje boka i inneværende år om heksa som hater dragelatter. Ifølge forlaget er en fjerde bok på vei.
De to første bøkene i serien trillet en velvillig firer på terningen. Bok nummer tre er kanskje ikke så mye dårligere, men vi forventer likevel at karakteren utvikler seg og at serien modnes hos en forfatter som tross alt ikke er debutant lenger.
En hovedinnvending med de to første bøkene, var at handlingen var preget av tilfeldigheter.
”Eksplodera og latterkula” begynner hjemme hos Eksplodera, som har forhekset noen smaragder til å fange lyder. I seg selv besnærende nok, men hvorfor? Vi får ikke noe svar.
Så hører hun dragelatteren, som i de to foregående bøkene, og blir selvsagt rasende. Vi vet jo at barn liker gjenkjennelse og gjentakelser, og dragen er et gjennomgangstema i bøkene, så akkurat det er helt etter oppskriften.
Men kunne vi be om en aldri så liten antydning om hvorfor det er så fælt med dragelatter? Og sitter dragen bare tiltaksløs og slipper ut en liten latter nå og da? Har den en funksjon i bøkene, altså utover den åpenbare, å irritere heksa? Det blir litt uforståelig, dessverre.
Eksplodera finner ut at hun vil fange dragelatter med smaragdkulene, og hun drar ut på jakt. Katten og en snakkende hatt er med. Heksa klarer å finne en ekstra stor kule, som heldigvis klarer å fange dragens latter, men dessverre synes katten den funklende kula er gøy å leke med, og det ender med katastrofe.
Det kan sikkert være koselig med en lesestund i selskap med Eksplodera. Tegningene er fortsatt fargerike og fulle av detaljer, som kan fange øyet og være tiltalende for de små. Og sinte hekser kan så absolutt være komiske.
Men høy kvalitet holder dette ikke. Og man ønsker seg ikke noe mindre enn høy kvalitet for barn.