Heinz Schilling (f. 1942) viser velskrevet og tydelig hvorfor Martin Luther (1483-1546) satte et skille i europeisk historie. De 500 år som er gått siden han (muligens selv) slo opp de 95 tesene mot avlatshandelen på kirkedøren i Wittenberg, hadde forløpt helt anderledes uten ham.
Likevel må Luther ikke oppfattes som et brudd i historien, men mer som en katalysator for krefter som lå latent i Europa i den lange brytningstiden mellom middelalder og den moderne tid. Han kom til å prege sin samtid sterkt, men han var selv preget av den, noe Schilling får godt frem.
Da den unge munken Martin Luther etter intense studier kom til at mennesket blir salig, ikke gjennom gode gjerninger, men ved troen alene, utfordret han pave, kirke og keiser langt sterkere enn han hadde forestilt seg. Kampen ble voldsom. Med profetens polemiske kraft vek han aldri en tomme fra den sannheten han mente å ha funnet. Han sendte ut bøker, skriv og pamfletter i et voldsomt tempo. Omfanget av Luthers livsverk er knapt til å forstå.
Med årene rammet hans tidvis vulkanske raseri jødene, men han var ikke antisemitt. Det er ingen grunn til å forsvare Luthers grove utsagn om jødene, men han vendte sin vrede mot dem av konfesjonelle grunner. De ville ikke la seg omvende. Utfallene var for øvrig like sterke mot «tyrken», altså muslimene, for ikke å si pavekirken.
Luthers livsverk førte til en svekket pavekirke, nye kirkesamfunn, et endret Europa-kart og et nytt syn på mennesket og samfunnet kan anes, selv om hans virke også hadde sine mørke sider.
Schilling tegner også et fint bilde av reformatoren som privatperson og familiemann. Han forlot klosteret og giftet seg nærmest for å ta i bruk den frihet han forkynte, men samlivet med Katharina von Bora utviklet seg til dyp kjærlighet.