”Oneiron” er en skamløs, rørende og absurd tilnærming til en tilstand vi vet lite om, mellomrommet, overgangen, øyeblikket der vi svever mellom liv og død.
I hjemlandet har Lindstedt mottatt Finlandia-prisen og Toisinkoinen-prisen for ”Oneiron”. Romanen er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2017, og rettighetene er solgt til over ti land. Det er ikke så rart. I Lindstedts andre roman er det fortellerkunst og innsikt, kunnskap og rå fantasi i skjønn forening.
Sju ulike kvinner møtes idet døden rammer, men før de har gitt slipp. Vi møter alkoholikeren Polina, performancekunstneren og anorektikeren Shlomith, Rosa, som har fått nytt hjerte, strupekreftopererte Wlbgis som har en voldelig sønn, Maimuna som reiser fra Senegal med en drøm om å bli fotomodell, 17-åringen Ulrika som blir forelsket i en voksen mann og styrtrike Nina, som er gravid i femte måned med tvillinger.
I dødsøyeblikket sender forfatteren kvinnene tilbake til seg selv. Og mens de betrakter sine egne og de andres liv, undersøker forfatteren hva det er å leve. Hva det er å snakke. Hva det er å bevege seg. Hun tematiserer kropp og kjønn, religion, dogmer, seksualitet og kunst.
Form, så vel som perspektiv, skifter underveis. Lindstedt setter avisartikler på trykk, hun krydrer teksten med fremmede språk og utdrag fra brev, tegn og overstrykninger. Hun skriver snart poetisk, snart essayistisk. Likevel framstår ikke teksten fragmentarisk, snarere organisk, noe vi selvsagt også kan takke Tor Tveites sjeldent gode oversettelse for.
Og hva kan vi si om tittelen? Det greske ordet oneiron, som betyr drøm, skal ha festet seg hos Lindstedt allerede før hun visste hva det betydde. I boka framstår det som et magisk ord som lukker opp portalen mellom to verdener, en gåte, slik døden er en gåte.
Lindstedt later som, på ramme alvor, og vi er med på leken. Gled deg til å lese.