«Jeg tror tiden er inne til at hele landet løfter fram menneskeverdet på nytt – før vi lærer andre land om det, og før nasjonen mister sin sjel», sier Alason et sted i denne boka. Og han gir mange gode grunner for dette. Boka er en blanding av selvbiografi og debattinnlegg, og når en har med svært erfarne og kloke mennesker å gjøre, så kan denne kombinasjonen være fruktbar.
Sytten år gammel flyktet Abdullahi Alason fra Somalia. Reisen gikk til Norge, et for ham ukjent og totalt fremmed land. Nå har han bodd her i over 30 år og er en kjent størrelse innen politikken, både lokalt og nasjonalt.
Han er i tredje periode representant for Ap i bystyret i Kristiansand. Karrieremessig er det lett å tenke at han må være et lykkelig og harmonisk menneske, full av energi og pågangsmot som han må ha vært for å nå dit han er i dag. Men i denne boka åpner han seg for leseren på en måte som gjør dypt inntrykk.
Åpenhet og ærlighet, det å våge å snakke om de vanskelige tingene, det er noe vi trenger i Norge i dag. Alason er dermed en nødvendig stemme, og han peker på en mengde problemstillinger som burde være sterkere fremme i samfunnsdebatten og i politikken.
Han har en bakgrunn som er svært forskjellig fra de fleste av oss som blir lesere av denne boka. Og nettopp det gjør ham verd å lytte til. Et pussig sammentreff er det jo at boka lanseres akkurat nå, når debatten går høyt om moské på Tinnheia. Bokas tittel mer enn antyder at denne problemstillingen også er med. Men les hva Alason sier om kirker, ikke minst om domkirken her i Kristiansand: «Men domkirken er like mye min som alle andres».
På stillferdig vis peker han på problemer og løsninger, alt med den reflekterte humanists gode vilje. Han risikerer å pådra seg vrede både fra muslimer og konservative kristne. Han taler fundamentalister i alle leire rakt imot. Han og Liv Mørland har skrevet ei bok som bør få mange lesere.