«Hvem er jeg? Og hvor er hjemmet mitt?»
Det var spørsmålene Jason Diakité, med artistnavnet Timbuktu, spurte seg da han fylte 40 år. Behov for tilhørighet er kanskje det mest menneskelige som finnes. Og nettopp dét blir en rød tråd i boken.
Han ble født i Sverige av utenlandske foreldre, halvt hvit, halvt mørkhudet, halvt amerikansk, halvt svensk. Men Diakité følte seg aldri som noen av delene.
Boken starter når han er på høyden av karrieren, etter 20 år som artist. Men privat rakner alt. Ekteskapet ryker, han klarer ikke å skrive låter lenger og familien faller fra hverandre.
Som barn ble han kalt «niggerdritt» på skolen. Under Lucia-feiringen måtte han være pepperkakemann på grunn av hudfargen. Han ble forskjellsbehandlet, og fikk kjenne rasisme på kroppen.
«Jeg var aldri amerikansk, aldri svensk, aldri hvit, men heller aldri svart. Jeg var ingenmannslandet i verden.» skriver han.
Identitetskrisen gjør at han får behov for å finne ut om sin egen familiehistorie, og store deler av boken er samtaler med faren som han har et anstrengt forhold til. Han drar til USA, mot farens vilje, for å finne ut mer om egne flokete røtter.
Familiehistorien viser seg å være overraskende dramatisk.
I hele boken hopper han frem og tilbake i tid, og vi får tilbakeblikk til Jasons farfar som jobbet på bomullmarkene i South Carolina i USA. Vi får høre om Jasons far som vokste opp i Harlem. Og dette flettes inn med Diakités egne erfaringer med rasisme i Sverige.
Det funker.
Boken vokser mens man leser. Og det som gjør størst inntrykk, er når han kaster lys over politiske strømninger vi ser i dag, både i Europa og USA.
På en elegant måte klarer han å flette temaene sammen, om slektens historie om slaveri, kamp for borgerrettigheter - og utenforskap i Sverige. Og det er flott utført.