Forfatteren har komponert en velsmurt fortelling av et stort materiale samlet inn fra et bredt tilfang av kilder, observasjoner og skildringer til utenlandske øyenvitner som opplevde den russiske revolusjon i februar 1917 og bolsjevikenes maktovertakelse under Trotskij og Lenins ledelse i oktober.
Helen Rappaport, historiker med Russland som spesialfelt, har ikke skrevet revolusjonsårets historie eller analysert de mange årsaker til hendelsene til en av de største omveltningene i historien. Rappaport vil trekke inn observasjonene og de umiddelbare inntrykkene til mennesker som opplevde disse skjebnetunge dagene med verdenskrigens drønn i bakgrunnen, men organiseringen er gjort med en historikers kunnskap.
Det oppholdt seg flere tusen utlendinger den russiske hovedstaden i 1917, forretningsfolk, journalister, diplomater, bankfolk, kunsthandlere, en observant kammertjener hos en prinsippfast ambassadør og så videre, for ikke å snakke om spioner, kjente personligheter som suffragettelederen Emmeline Pankhurst, alle fanget i dette historiske dramaet. De sendte hjem sine offisielle rapporter, avisartikler, personlige brev eller noterte i dagboken.
De fleste utlendingene som opplevde disse månedene, var langt fra positive til de revolusjonære og deres blodige opptøyer, men vi følger også journalisten John Reed, som med sine begeistrede skildringer i «Ti dager som rystet verden» for ettertiden har stått som det fremmede blikket på revolusjonsåret, men det var ikke mange som delte hans syn – ikke den gang heller.
Det er hundre år siden de dramatiske dagene i Petrograd (St. Petersburg) som kom til å endre historiens gang og føre til et terrorvelde med død og uendelige lidelser for millioner av mennesker. Revolusjonen innbyr ikke til feiring, det skal være sikkert, men dagene i Petrograd bør erindres som en ettertanke i en tid med økende konsentrasjon av penger og makt.