Hva kan politikere og ledere gjøre for å få en god helse- og sosialtjeneste, gode barnehager og gode skoler? En god begynnelse er å spørre de profesjonelle hjelperne selv om dette, sier Aasland mot slutten av boka, og han tar konklusjonen enda et hakk videre: Ledere må kjenne hjelpearbeidernes hverdag for å kunne ta gode beslutninger.
Så konkret ender denne boka som på mange måter er veldig filosofisk. Forfatteren er økonom med en spesialinteresse for etikk og har i mange år virket ved UiA hvor det jo utdannes profesjonelle hjelpere og ofte nok diskuteres i hvilken grad praktiske omsorgsfag står i fare for å bli for teoretiske.
Forfatteren røper i denne boka også stor interesse matematikken, og jeg finner en liten fotnote særdeles sjarmerende der han instruerer de av leserne som ikke deler hans mer enn normale interesse for matematikk til å hoppe over noen avsnitt fremover, på side 53. Med dette har jeg kanskje illustrert at vel er dette ei fagbok, men den er ikke vanskeligere enn at mange vil ha stor glede av den.
New Public Management har mange stiftet bekjentskap med. Både for lærere, helsearbeidere og profesjonelle omsorgspersoner har ord som målstyring og rapportering ofte nok skapt både frustrasjon og sinne, og konflikter mellom ledelse og fotfolket.
Aasland henviser til den mye omtalte læreraksjonen i Sandefjord for få år siden, da heldigvis to ildsjeler blant lærerne seiret over de kommunale skolebyråkratenes forsøk på å innføre et drepende testvelde.
Likeså omhandler boka våre holdninger til flyktninger og innvandring, forholdet mellom vitenskap og religion. Han bruker kunnskap og erfaringer fra nyere nevrobiologi til å sette tidligere tiders kunnskap og teorier, for eksempel Freuds, i relieff.
Og han lar kvinnestemmer komme til uttrykk i en ellers mannsdominert filosofihistorie. Slik oppstår nye vinklinger på gammel kunnskap, og for meg som ikke fagperson på området er dette spennende.