«If you think you understand Lebanon, you haven’t been properly briefed». Cecilie Hellestveit starter boken sin om Syria med ordene fra en ikke navngitt talsperson fra FN-styrkene i Syrias naboland på 80-tallet.
Cecilie Hellestveit er en erfaren analytiker og forsker, med bakgrunn fra blant annet Nupi og Prio i Oslo og Atlantic Council i Washington.
Og hvis Libanon er komplisert, er Syria langt verre å forstå seg på. Jo lengre vi trenger inn i detaljene, jo vanskeligere synes det å finne noen farbar vei ut av denne krigen. Vi bør forsøke å forstå, for dette er den største og mest dødelige væpnede konflikten verden opplever nå. Den preger oss gjennom flyktningene som kommer til Europa og fremmedkrigerne som har reist for å delta.
Når man har lest analysen hennes, har man lært en hel masse, men finner ingen som helst grunn til å føle noe håp. Skjønt, det kan man heller ikke kreve av utenrikspolitisk formidling.
Det man imidlertid må få lov å ønske seg, er stramme redigering. Det er fristende å bruke begrepet «sprenglærd» når Hellestveit drar oss gjennom detaljene i politiske og religiøse motsetninger i Midtøsten.
Politiske nerder med over gjennomsnittlig interesse for regionen vil like dette. I noen kapitler får man imidlertid følelsen av å lese et portrett av hele Midtøsten og ikke en analyse som har til hensikt å forklare oss bakgrunnen for Syria-krigen. Spesielt i bokens midtseksjon med mye historiske referanser er det mye å holde styr på.
Bokens beste partier er starten, med en fin og pedagogisk redegjørelse for Syrias folkegrupper og geografi, som øker forståelsen av aktørene i landet. Og avslutningen, der Hellestveit endelig slipper seg litt løs og skriver hva hun tenker om de mange stormaktene som blander seg inn, og alle motivene deres.