Det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til Ferrantes bøker om livet i Napoli når man ser omslaget og leser beskrivelsen av «Napolislekten».
Omslaget er hvitt, grått og rødt, akkurat som omslagene til den kritikerroste kvartetten utgitt på Samlaget, men ved siden av det stopper likheten.
Tittelen på den norske utgivelsen skulle tilsi at Napoli er av stor betydning i denne romanen, noe byen slettes ikke er. Napoli er så vidt nevnt, bare som et sted enkelte av personene kommer fra, men ikke lever i. For det meste befinner personene seg i England eller i Roma.
Men for å være rettferdig, dette er mer en kritikk mot bokens norske forlag fremfor forfatteren og boken i seg selv; boken ble på originalspråket utgitt så lenge siden som i 2004, lenge før Ferrante ble en slager, og originaltittelen er «The Italian Quarter», en tittel som passer denne boken mye bedre, i og med at den handler om en slekt med italienske røtter, men som i bokas nåtid er godt plassert i England.
Når det er sagt - assosiasjonene lagt til side, er ikke boka i seg selv noe å juble for den heller. Handlingen er enkel, vi følger Sophie som er kvart italiensk, har kjærlighetsproblemer og en bestefar som viser seg å kanskje være en tidligere fascist.
Hun får en sjanse til å utforske sine italienske røtter, får vite sannheten om sin bestefar og treffer noen (ålreite) menn. Det går som det går i kioskromaner flest – og med det mener jeg bøker som det finnes tretten på dusinet av.
Boka er fylt av klisjéer og kunstige plattheter, som denne: ”Hva skal jeg gjøre for å innlede denne nye epoken med moden mor-datter-tid? Gi henne blomster en gang i uka? Hun ville definitivt klage over alt sølet fra bladene som kom til å falle ned på de rene overflatene hennes.”
Besettelsen av den italienske arven virker dessuten påtatt; når man er så opptatt av å være stolt av noe, gir det snarere en følelse av det her er noe å skamme seg over – og det er ikke det jeg tror er meningen med denne boka.