Britney Spears har gitt oss musikkhistoriens største hits og sladrebladenes største skandaler. Nå er det lenge siden hun kom med noe bemerkelsesverdig innen førstnevnte, og hennes nye album «Glory» kommer nok ikke til å være så veldig slagkraftig det heller.
Albumet åpner med den overproduserte låten «Invitation», hvor autotune og annet vokal-tweak er satt til maks. Dette fortsetter gjennom store deler av plata. Under «Private Show» har hun til og med fått en smurfestemme. Det topper seg med «What You Need» hvor kompet legger opp til storslått soul, men stemmen til Spears høres ut som en nasal parodi på Aretha Franklin. Det er rett og slett flaut.
Men plata har også sine få høydepunkt. «Clumsy» er smakfullt produsert og fenger kraftig med dyp, pulserende synth. Referanser til «Oops, I did it again» er også en morsom tvist. «Just Luv Me» er også en positiv opplevelse og en av albumets mest fengende låter. Produsenten er norske Magnus Høiberg, kjent som Cashmere Cat. Det som kanskje er overraskende her er tropical house-feelen som nordmannen heldigvis har holdt seg unna til nå.Spears får nok ingen ny storhets æra av dette, men klarer å klamre seg fast i musikkindustrien en liten stund til.