Onkel Tuka fra Halden har gjort mye forskjellig opp gjennom årene. De har tolket Woody Guthrie og gitt ut en trilogi der signalordene var Gud, død og kjærlighet. De har gitt ut ei barneplate, og de har sikret seg en Spellemannpris i countryklassen.
På «Klokkene ringer» er de litt løsere i form og stil, selv om vi også her møter temaer om Gud, død og kjærlighet. Onkel Tuka er mer poppa og mer rocka på «Klokkene ringer». De framstår fortsatt som ekte spellemenn med mange strengeinstrumenter i sving. Det er levende, det er fargerikt, og det er fengende og underholdende. Første del av albumet er best med den friske åpneren «Under fulle seil» og den følgende poppa, friske og meningsfulle, «Det er vondere å reise seg enn å falle».
Hele veien får vi masse ordspill og ytringer til ettertanke. På «Tater» syngespør vokalist Håkon Ohlgren om «hva er det minste ordet for det største man kan si». Det er mange lignende, gode tekstformuleringer her, og det fine er at melodiene er fengende og gode nok til at man får lyst til å høre på alt.
Musikken til Onkel Tuka er en salig miks av pop, rock og folkemusikk. Her er også et par fine ballader, ikke minst «Vinteren 1950". Bandet får det til å låte så friskt, fint og uanstrengt. De er modne for et større publikum nå.