Det er 14 år siden de fikk sitt kommersielle gjennombrudd med albumet «Frengers». Mew gjorde en kanonkonsert under Quart i 2007. Mange av oss ble hekta da, og har vært det hele veien siden. I 2015 spilte de på Skral festival. Da var Mew aktuelle med det hardtslående og tøffe albumet, «Pluss/Minus».
Etter det har gitarist Bo Madsen forlatt bandet. Det høres på lydbildet. Her er mindre gitar og mer synth. Det gjør ikke noe, for dette låter rett og slett fortreffelig. Det meste er pent og snilt. Behagelig. Kommersielt og forførende. Noen vil kanskje snu ryggen til Mew etter «Visuals». Vi andre kan skru opp lyden høyt og kjøre av gårde i bilen og dyrke dette som vårens popsymfoni.
Albumet på ti låter og 44 minutter rammes inn av to mektige symfopopballader, nemlig med den nydelige åpneren «Nothingness and No Regrets» og «Carry Me to Safety». Mew tråler rundt musikkposen til Coldplay, a-ha, og Pet Shop Boys, og de fanger opp og leverer klisjeer på en deilig måte. Det er fint, søtt og melodiøst, og stemmen og vokalen til Jonas Bjerre er uanstrengt og forførende. Her er det ingen som sliter seg ut eller prøver seg på noen nye øvelser.
Mew virker så selvsikre og avslappet. Og det viktigste av alt er at melodiene er så fengende og forførende. Det er bare å nyte «Visuals»; fra begynnelse til slutt.