Det eneste forutsigbare med Ulver er at de er 100 prosent uforutsigbare. Lillehammerbandet har de siste årene blant annet gitt ut et filmsoundtrack, et samarbeid med Tromsø kammerorkester, et improvisert instrumentalalbum og en samling psykedeliske 1960-tallscovere. Ja, også må vi ikke glemme at de en gang i tiden var et black metal-band.
«The Assassination of Julius Caesar» har Ulver selv kalt for sitt popalbum. Dem om det. Sanger som med største selvfølgelighet trekker paralleller mellom prinsesse Dianas død og keiser Neros forfølgelse av kristne, åpningslåten «Nemoralia» her for eksempel, har fint lite å gjøre med sånt flesteparten av oss forbinder med populærmusikk. Når dét er sagt: Mer iørefallende har Ulver aldri vært.
Nevnte «Nemoralia» er et vidunderlig melodiøst stykke musikk. «Rolling Stone» er basert på en usedvanlig hektende groove. Og «So Falls the World» tar faktisk av og blir dansbar helt mot slutten. I all sin dunkle, elektroniske prakt er «The Assassination of Julius Caesar» dessuten det mest velproduserte albumet siden Depeche Modes siste.
Jeg for min del har aldri likt Ulver bedre.