Laura Marling suste inn i det britiske musikkbildet da hun var i slutten av tenårene. Lovordene haglet, hun fikk nominasjoner og priser i konkurranse med de etablerte artistene. Dette er hennes sjette album, som framstår som en slags karrieremessig milepæl for henne som sanger og sangskriver.
Albumtittelen «Semper Femina» betyr «alltid kvinner». Hun reflekterer over hvordan det er å være kvinne i 2017 uten å lage kampsanger av det. Laura Marling maner til ettertanke og fokus på kvinnerollen på en poetisk måte, både fra et sosialt og samfunnsengasjert synspunkt, men også med kjærlighet som tema. Det er bare å tolke og analysere så mye du vil, men det beste er at tekstene og musikken fungerer så godt sammen. Det er slikt som bare noen få sangere og sangskrivere får til.
Lydbildet og låtene er ofte nakent dandert, men det fins et vell av lekre detaljer som spres hit og dit slik at lytteren på mange måter aldri blir ferdig med dette albumet. Her er elementer fra 60- og 70-tallets stil og utforming, uten at det høres datert ut. For Laura Marling tar for all del pulsen på vår tid. Akkurat slik som Joni Mitchell gjorde da hun var på sitt beste. Mange av sangene til Mitchell lever i beste velgående ennå. Slik vil det kanskje bli med Laura Marling også.
Dette albumet kan i alle fall komme til å gjøre det; vare veldig lenge.