Vi fikk en forsmak med to gode singler «Shape of You» og «Castle on the Hill». Sistnevnte er fengende med god tekst og energi mens den andre er leken, minimalistisk, tropical house-inspirert og frisk. Dette kan man dessverre ikke si om resten av låtene.
Det høres ut som om Sheeran har vært på interrail og plukket med seg stereotypisk verdensmusikk som inspirasjon. Åpningslåten «Eraser» og «Barcelona» har en liten spansk vri, «Galway Girl» og «Nancy Mulligan» oser av irsk folkemusikk og «Bibia Be Ye Ye» er som en banal hyllest til Afrika.
På den andre siden har du «Perfect» og «How Would You Feel» som virker å være tatt rett ut fra Westlife sin diskografi, men den frekkeste er låten «Happier». Her kan du ta bort Sheeran sin melodi og bytte den ut med Sam Smith «Stay With Me» – den er til og med i samme toneart.
Det er ikke overraskende at halvparten av låtene handler om kjærlighet – om man leter etter dype, politiske tekster er det ikke Ed Sheeran man går til. Likevel forventer man mer av en musiker med så stort potensial.