Geilingen har skapt et album som ikke ligner så mye på den gitarpregede debuten. Her er det lass på lass med effekter og voldsomme lydcollager i en produksjon som tar deg til himmels om du liker storslått og gigantisk pop. Dette er litt i gata til svenske navn som Håkan Hellström og Kent. Et av høydepunktene her er «Her kjem samtida», som kunne ha vært signert Kent for 15 år siden.
Her er også noen rolige og dempede låter som er med på å skape den nødvendige dynamikken, slik som på «Me to var ikkje lagd for denne verden». Den fine, myke og poppa «Eg og du for alltid» er litt i samme løypa. De ni låtene har flere mellomspill som gjør dette til et slags konseptalbum. Kjærlighet, sorg og savn er hovedtemaet. Det fins titusenvis av plater som handler om det samme, men Daniel Kvammen slipper unna fordi han er så innstendig, så formidlingskåt og lidenskapelig at når man først er med på reisen, så blir man akkurat like vektløs som artisten.
Og det fins håp om en landing; å finne tilbake til noe stort. Kvammen synger om at «Det beste ventar fortsatt» helt til slutt. En monumental, søtladen og orkestrert ballade som kaver seg fram like seigt som sirup. Men det funker, og det låter egentlig helt fantastisk.
Daniel Kvammen vil mye, og han får det til.