Så langt som øst er fra vest, eller mer konkret: Så langt som Sovjet var fra USA i årene da Stalin regjerte på den ene siden og Roosevelt på den andre – så langt er det mellom stemning, uttrykk og innhold i Symfoni nr. 5 av Sjostakovitsj (1937) og Appalachian Spring (1945) av Aaron Copland. Begge disse ble fremført av KSO i Kilden torsdag kveld. Å si at det var en kontrastrik kveld er å være beskjeden i uttrykksmåten, kanskje rett og slett en sørlandsk måte å si det på.
Nok en gang var det en glede å oppleve dirigent Manuel López-Gómez på podiet sammen med vårt eget orkester. Det både ser og høres ut som et gjensidig godt forhold. Husker jeg rett, var det hans første opptreden i Norge da han for halvannet år siden gjestet KSO og gjorde en svært god figur. Eller jobb. Inntrykket ble bekreftet nå. Han er stilig, dirigerer tydelig og med temperament når det trengs, han er diskret og samtidig i særdeleshet til stede, mer overfor musikerne enn overfor publikum. Og det er jo der dirigenten skal være, altså overfor musikerne.
Kveldens to verk gir rikelig anledning til å eksponere solistiske kvaliteter i orkesteret, og solistene, enten vi nå snakker fløyte, horn, fagott, obo eller de ulike strykerne, kom i det store og hele svært godt fra til dels vanskelige oppgaver, noe dirigenten gav tydelig til kjenne under den langvarige og etter hvert stående sluttapplausen der han hentet frem den ene etter den andre. Vel fortjent hele veien.
Godt var det at Copland fikk åpne kvelden. Hadde Appalachian Spring kommet etter Sjostakovitsj tror jeg amerikaneren hadde bleknet. Appalachian Spring er å regne som en halvtimes landlig idyll, vakkert og inntagende, temmelig motstandsløst. Sjostakovitsj-symfonien er som en flodbølge, den skyller over publikum og river oss med. Bare i glimt får vi skjønnhetsåpenbaringer, øyeblikk av stillhet og varme, som når fløyte og horn i slutten av første sats vender om på det brutale hovedtemaet og gjør det til en lysfontene, for å bruke et ord med litt royal valør.