Dirigent Giordano Bellincampi
Solist på klarinett Olli Leppäniemi
En heidundrende sesongfinale ble det torsdag kveld, da KSO gav vårens siste store symfonikonsert. Da Bruckners fjerde symfoni tonet ut etter en drøy times musikalsk gigantomani, ble det jublende applaus for orkesteret, for de mange soloprestasjoner under veis, og ikke minst for dirigent Bellincampi som så tydelig og vel fortjent har vunnet publikums hjerter.
Men først var det Mozart. Den berømte klarinettkonserten med den enda mer berømte andresatsen, ett av de sarteste, såreste, vemodigste og likevel varmeste og enkleste øyeblikk i hele musikkhistorien, fikk denne kvelden en minneverdig framførelse. Den finske klarinettisten Olli Leppäniemi (36) viste seg som en sann mester på sitt instrument. Både solist og orkester leverte et uhyre lekkert Mozart-spill, stundom så vart og forsiktig at en nesten ikke skulle tro det var mulig. Da andresatsens reprise kom, med det enkle, vemodig fallende temaet, var det så stille at det nærmet seg taushet, men det var der, det kom, det rislet ut av klarinetten som en liten sildrende vårbekk, det var til å gispe stille av. Og solisten viste hele veien med kroppen, nesten dansende, hva som ligger i musikken. Bellincampis ledelse og instruksjon av orkesteret stod helt i stil med solistens intensjoner, resultatet ble en Mozart-fremførelse jeg vil huske lenge.
Og så ble det Bruckner. Umåtelige Bruckner, med sine sære kvint-oktav-temaer, sine voldsomme kaskader av horn og messing, utbrudd og innbrudd av så mange slags følelser, et enormt orkesterbatteri med oppbygninger og utladninger nesten i uendelighet, hvis en kan kalle en drøy time en uendelighet. Bellincampi har et sikkert grep om denne musikken. Og så har han musikere som følger opp. Ikke minst har han solister i de ulike instrumentgruppene som er hundre prosent kapable til oppgavene. Ved konsertens slutt fikk de fortjent oppmerksomhet etter tur, til bravo-rop fra begeistrede publikummere. Det er grunn til å imøtese neste sesong med store forventninger.