Det sterkeste med Poitras dokumentar «Citizenfour» (2015) var å høre den ekte Snowden argumentere for sine handlinger da han lot seg intervjue i Hongkong om masseovervåkingen av mennesker verden over i regi av en av USAs etterretningstjenester.
«Før snakket folk fritt sammen, nå underkaster de seg selvsensur. Jeg vil heller ofre meg, ja, gå i fengsel enn å miste min intellektuelle frihet», sa han.
Nå sitter den modige 33-åringen på tredje året i eksil i Moskva av frykt for å bli fengslet for spionasje i hjemlandet. Det er følgelig svært prisverdig at den så anerkjente og amerikanske regissøren Oliver Stone har laget en biografisk spillefilm om Snowdens vei inn i varslerrollen.
I Joseph Gordon-Levitt har Stone funnet en mann som ligner riktig bra på virkelighetens Edward Snowden. Riktignok kan man reagere på at skuespilleren virker stiv og uten karisma, men her er det litt av poenget: Snowden er en skikkelig datanerd som mangler den utstrålingen som trengs for en attraktiv filmatisk hovedperson. Han antyder sågar i en bisetning at han har noe robotaktig over seg.
Heldigvis kompenseres blekheten og grublingen til Edward med livligheten og livsgleden hos kjæresten Lindsay Mills (Shailene Woodley). I en vanlig film ville konflikten dem imellom rundt hans stigende stress - etter hvert også epileptiske anfall - mens han jobber for CIA og NSA (National Security Agency) virket ordinær. Men når vi vet hvilken skjebnesvanger beslutning den unge mannen er på vei mot, blir det interessant.
Stones skildrer også de intense døgnene på Mira hotell i juni 2013 da Snowden begår sin varsling ved hjelp fra journalistene Glenn Greenwald og Ewen Macaskill fra The Guardian og dokumentarist Laura Poitras. Men disse scenene opplever jeg som tammere enn i hennes film, rett og slett fordi hun bød på real life.
Derimot øker møtene mellom Snowden og hans strenge CIA-sjef Corbin O’Brian i ubehagelig intensitet, ikke minst på grunn av det glitrende spillet til Rhys Ifans. Et høydepunkt her er da den overordnede via storskjerm forhører Snowden om hvorfor han feilet på siste løgndetektortest. Her lykkes regissøren i å vise at det siger inn i datanerden hvor ekkelt det er å være personlig overvåket.
Poitras fikk i dokumentaren fram at det er løgn når USA hevder at de overvåker oss utelukkende for å verne seg mot nye terrorangrep. Dataene kan like gjerne brukes i økonomisk spionasje mot andre lands industriselskaper.
Det Stones film i tillegg vektlegger, er Snowdens voksende ubehag ved å se hvordan mobilovervåking er koblet til USAs dronekrig (her går tankene til Tonje Hessen Scheis banebrytende dokumentar «Drone»).
Slik lykkes regissøren langt på vei med å fylle ut bildet av en av vår tids viktigste varslere. Men virkelig beveget blir jeg først i sluttscenene da Stone svitsjer over til et ekte skype-intervju med den virkelige Edward Snowden der han sitter i Moskva og snakker til et vestlig publikum.
Snowden har fått Bjørnson-prisen fra Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet i Molde i fjor og Ossietzky-prisen fra Norske P.E.N. i år. Men disse har han ikke kunnet dra til Norge for å motta fordi våre myndigheter ikke vil garantere for hans sikkerhet.
Men når regissør Oliver Stone fra USA tør å løfte fram denne modige varsleren, virker det enda mer feigt av den norske regjering ikke å beskytte ham i Norge.