Mang en regissør kan samle horder av statister, få dem sminket opp som blodige, glefsende dauinger og la dem løpe rundt for å bite og smitte mennesker med sitt grusomme virus.
Men skal konseptet fungere i nye utgaver av sjangeren, trengs det kreative variasjoner og glupe tanker. Det er nok regissør Colm McCarthy fullt klar over. Men hans apokalyptiske vyer blir i overkant pretensiøse.
Filmtittelen kan oversettes med «Den evnerike jenta» ettersom hovedpersonen, 12-åringen Melanie, er årvåken og skoleflink til tross for at hun er 2. generasjons zombie.
Skremmende nok holder en gruppe virusfrie mennesker Melanie og hennes jevnaldrende bastet og bundet i fengsel for å unngå å bli angrepet. Her jobber den eiegode læreren Miss Justineau (Gemma Arterton) som ser på elevene, særlig Melanie, som alminnelige barn. Det er en tanke de militære fangevokterne slett ikke deler.
Selveste Glenn Close spiller forskeren som er desperat etter å lage en vaksine mot viruset. Men da trenger hun deler av Melanies hjerne som ingrediens.
Gradvis utvikler filmen seg til en roadmovie der en blodig Melanie - beskyttet av den snille læreren, men truet av den ambisiøse forskeren - samt et par fangevoktere drar gjennom landskap og ødelagte storbygater der zombiene stadig angriper. En gruppe zombieunger blir til glefsende rovdyr når sivilisasjonen har brutt sammen.
Regissør McCarthy lager rikelig med ekle scener. Men så vikler han seg bort i ideene. Melanie er heltinnen som elsker grekernes myte om Pandora, den evnerike kvinnen som åpnet en eske slik at sykdom og fortvilelse slapp ut i verden. Til slutt fløy likevel håpet ut til trøst.
I filmen forårsaker Melanie mer elendighet i et spektakulært klimaks. Likevel har jeg vondt for å se at hun tilfører håp i sluttbildet: Læreren som underviser dyriske zombieunger kan da vanskelig makte å redde sivilisasjonen?