Western, USA 2016. Regi: Antoine Fuqua. Manus: John Lee Hancock og Nic Pizzolatto. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Haley Bennett, Luke Grimes m.fl. 2 timer 12 min. 15 år
Historien om sju tøffe, men forskjellige revolvermenn, som hyres inn for å beskytte et lite gruvesamfunn i ville vesten, har alt som trengs for en dramatisk, spennende, følelsesladet og underholdende western.
Først kom Akira Kurosawas udødelige klassiker «De sju samuraier» i 1954. I 1960 kom den stjernespekkede westernversjonen «De sju uovervinnelige». I 1998 startet to sesongers tv-serie.
Og nå: Kurosawas originalmanus er hentet fram, og jazzet opp av flinke manusforfattere. Et nytt knippe ekte Hollywood-mannfolk har fått på cowboyhatt, støvete svettedråper og patronbelte for å være kyniske helter som redder folket fra en gullgrisk, hvit kapitalist.
Det helhvite sjuerlaget fra 1960 er nå blitt til et regnbuelag av revolvermenn til leie: én asiat, én indianer, én svart og en meksikaner er med. Samtidig er en sterk og tøff kvinne oppdragsgiveren, og etter hvert også delaktig i slaget som utspiller seg. En oppdatering for et moderne publikum, altså. Hvilken relevans den har for handlingen, som utspiller seg i villeste vesten i 1879, forblir derimot en gåte.
Chisolm (Denzel Washington) er den tøffe rettsbetjenten som blir hyret inn for å hjelpe den plagede byens innbyggere å slå tilbake mot terroren fra den endimensjonale skurken i Peter Sarsgaard skikkelse.
Chisolm skaffer seg et lag av venner og venners venner, drukkenbolter og fredløse, som både ruster til krig og trener innbyggerne til dyst.
Det finnes mange fargerike personligheter blant de sju, men dessverre får vi aldri bli skikkelig kjent med dem. Dermed blir forblir også den enkeltes motivasjon for å gå fra kynisk leiesoldat til en «kjemp for alt hva du har kjært»-holdning en gåte.
At hver en «snill» revolverkule treffer blink i en slem skurk mens de «gode» kan springe uskadd gjennom kuleregn, er jo både typisk og nødvendig for sjangeren. Det er likevel et stort minus at en i 2016 må ty til så mange velbrukte og forutsigbare sjangergrep som her.
Når det er sagt, så er «The Magnificent seven» både vellaget, velspilt, med passende musikk og flotte westernlandskap. Og også tilløp til god, gammel westernhumor.