Boksing er jo idrettens hip hop, eller omvendt. Historien om begge er sånn: ung mann blir sint av å vokse opp i fattige og farlige kår. Sinnet får utløp i talentet. Verdensherredømme venter. Så blir det mye bling, fine damer, manglende bakkekontakt og grådige bakmenn. Mannen glemmer hvorfor han var så sint. Så kommer nedturen. Og så kommer oppvåkningen. Det viser seg at boksingen eller rappingen er en metafor for noe universelt vi alle kan dra livsvisdom fra. Derfor skal vi seerne få gåsehud og gjerne gråte en skvett. Kall det gjerne mannesentimentalitet, et kjent og fullstendig stuerent følelsesregister fra sportens verden.
Noen andre boksefilmer:
Creed:
Southpaw:
**Rocky Balboa:
n**
"Hands of stone" holder seg så tett til denne oppskriften at det blir komisk. At historien om den legendariske lettvektsbokseren Roberto Duran fra Panama er sann, er ikke formildende.
Ikke at historien om Duran ikke er verd en film. Men den lar seg ikke skvise inn i en spillefilm. Ikke at ikke Edgar Ramirez ikke er knallgod i rollen som den hardtslående bokseren. At "Hands of Stone" er blitt tam og kraftløs filmopplevelse skyldes fortellergrepene som er valgt i regi og manus. Det er ren latskap når en ikke gidder å tenke litt utenfor boksen, legge litt mer innsats i å utvikle rollefigurene såpass at vi bryr oss litt om dem. Og må de få kvinnerollene virkelig være så stereotype? Må virkelig skildringen av livet og folket i Panama være så stereotypt?
Duran vokste opp i Panama, og amerikanernes tilstedeværelse ved Panamakanalen ildnet både hans generelle aggressivitet og USA-hat. Boksetalentet hans var formidabelt. Den legendariske, men den aldrende boksetreneren Ray Arcel (Robert De Niro) sa ja til å trene ham til VM-tittel. Vi får ikke bare historien om en formidabel og merkverdig boksekarriere, men også om det pussige vennskapet som utvikler seg mellom trener og bokser. Og mange andre, tidvis uforløste sidespor.
Så dumt. Dette kunne lett blitt en fin-fin B(okse)-film.