Nekrasov er kjent som en svært Putin-kritisk filmskaper. Hør bare: I «Disbelief» (2004) stilte han seg skeptisk til russernes påstand om at tsjetsjenere sprengte to boligblokker i Moskva i 1999. Tre år senere kom "Rebellion. The Litvinenko Case" om Aleksandr Litvinenko, russisk agent som hoppet av til London, men som døde etter å ha blitt forgiftet med det radioaktive stoffet Polonium 210. Året etter fulgte «Russiske lærestykker», Nekrasovs rasende tolkning av krigen mellom Georgia og russiske styrker i enklaven Sør-Ossetia i august 2008. Så hvorfor nekter han nå å godta historien om Sergej Magnitskijs død? Hvorfor føyer han seg ikke inn i flokken av vestlige menneskerettighetsforkjempere som tror på mangemilliardæren Bill Browders versjon om at Magnitskij var en varsler som ble torturert og drept i et fengsel i Moskva?
Les ommer filmens bakgrunn her:
Amerikansk lov
Som følge av Browders innsats gjennom sin kampanje «Rettferdighet for Magnitskij» vedtok amerikanske politikere i 2012 loven "The Magnitsky Act" for å gjennomføre sanksjoner mot utenlandske statsborgere som bryter menneskerettighetene.
Lenge ville Nekrasov lage en dokumentar som bygget på investorens oppfatning. Filmens første halvdel er således en serie dramatiserte scener av Browders fortelling, laget med skuespillere som spiller aktørene. Her er Magnitskij helten fordi han som advokat anmeldte politiet for underslag av 230 millioner dollar i innbetalte skattepenger. Skurkene er et par politietterforskere, fremst av dem Pavel Karpov, som står i ledtog med kriminelle og lever livet på byens nattklubber. Disse tåler ikke at Magnitsky har beskyldt dem for svindel. De arresterer ham, lar ham sitte under fæle fengselsforhold i 11 måneder og får ham slått i hjel i november 2009. The Magnitsky fraud
Men etter å ha gravd i uendelig med dokumenter og intervjuet et vell av aktører, endrer Nekrasov syn og kunne like gjerne ha forvandlet filmtittelen til "The Magnitsky fraud (bedrag)" . Ved å gå "behind the scenes" forvandler han Browders historie til en fortelling om økonomisk kriminalitet begått av investoren selv. Her ser det ut til at Magnitskij slett ikke var en uavhengig advokat, men Browders egen regnskapsfører som ble brukt til å skjule skatteunndragelser. I fengselet ble han ikke torturert og drept, men døde av sykdom og manglende legehjelp.
Men filmens andre halvdel er en sann tålmodighetsprøve å henge med på. Regissøren dynger på med dokumenter, mange av dem på russisk, samt et vell av personer som skal ha hatt en finger med i det kompliserte spillet. Poengene presenteres i et så stort tempo at en utenforstående tilskuer vanskelig kan måle om kraften i bevisrekken er tung nok til å avkle Browder fra topp til tå.
Sår tvil om Browder
Det Nekrasov lykkes med, er iallfall å så tvil om milliardærens troverdighet. Det virker jo merkelig at den reelle etterforskeren Karpov uttaler at Magnitskij aldri anmeldte politiet for underslag, men tvert imot ble innkalt til forhør. Og Browder – sjarmerende selvsikker når han får fortelle sin versjon – blekner fullstendig mot filmens slutt. Her viser Nekrasov videoklipp fra en rettssak i 2015 mellom USA og et russisk selskap der investoren famler i sine svar om fortidens pengetransaksjoner i Russland.
"Denne mannen har gjort et stykke journalistisk arbeid", sier en programleder som vil beskytte Nekrasov mot en oppbrakt publikummer som har sett en tidlig versjon av "The Magnitsky Act". Hun ber ham pelle seg hjem til skurkelandet Russland.
Nei, det er flott at Nekrasov er i Stavanger og får vise sin film her. Men han må finne flere plattformer enn kinolerretet for å få etterprøvd om bevisrekken mot Browder holder vann.