Regissør Stefano Sollima har laget en glatt og glanset thriller om hvordan ulike mafiaklaner i Roma havner i tottene på hverandre. Øverst på rangstigen sitter den tilsynelatende stillferdige gangsteren Samurai hvis erkerival er sigøynerbossen Manfredo Anacleti. Begge er drevne sjefer på toppen av hvert sitt kriminelle imperium i Roma og nøler ikke et sekund med å drepe ved behov.
Etiske funderinger av det humane slaget er fraværende. Her gjelder bare én moralsk regel: Øye for øye og tann for tann hvis man ikke får respekt fra sine motstandere.
Regissør Sollima pøser på med virkemidler: Alle de onde handlingene utføres av overtydelige stereotyper. Mørkets gjerninger omsluttes av et øsende regnvær i Italias hovedstad og akkompagneres av Joshua Bermans monotone og pompøse musikk.
Kjønnsrollefordelingen er konvensjonell: Den korrupte politikeren med steinansiktet løper fra parlamentet til hotellsuiten for å forlyste seg med et par luksushorer. En av dem dør i senga av en overdose kokain, og straks stiller en sigøynerskurk opp for å fjerne liket. Andre kvinnene er sigøynerklanens skvaldrende koner, mødre og søstre, mafiaskurkens rusa kjæreste eller den gamle, snille moren til bossen Samurai.Dialogene er gjerne platte: — Hvorfor holder du deg i skrittet – har du flatlus? spør en mafiafyr før han stikker en sigøyner ned. Parallelt entrer Samurai Vatikanet og truer til seg kardinalens støtte til å bygge Romas gamle havn om til et nytt Las Vegas.
Slik sauser regissør Stefano Sollima sammen de verste fordommer – og noen sannheter – om Italia til en blodig hevnorgie mellom motstandere som det er vrient å interessere seg for.
Les Kristin Aalens kommentar om gode og dårlige filmer på filmfestivalen i Haugesund i august: