Adolf Eichmann er blitt kalt Det tredje rikets "sjefsbøddel". Han var en av Hitlers mest betrodde menn i utryddelsen av jødene. Eichmann organiserte identifisering og transport av dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.
Etter krigsnederlaget i 1945 rømte han til Latin-Amerika og skjulte seg under et nytt navn.
Ensom kamp
Nå, 70 år senere, får regissør Lars Kraume godt fram hvor lunkne man var i den tyske statsadministrasjonen på 1950-tallet når det gjaldt å spore opp ledende nazister og stille dem til ansvar for sine ugjerninger. Filmens hovedperson, statsadvokat Fritz Bauer, – glitrende framstilt av Burghart Klaussner – må kjempe en nesten ensom kamp for å finne Eichmann.
I rettsvesenet så vel som i politiet skumler maktmenn som synes Bauer bør la fortid være fortid. De hadde tette bånd til nazistenes maktapparat i tiåret før og beskylder ham for å være en jøde som ikke kan tilgi.
Funnet i 1960
Leter man overflatisk i minnet (eller på Wikipedia), husker man at Eichmann ble hentet i Argentina i 1960 av israelske agenter. Han ble fraktet til Jerusalem og stilt for retten der, dømt til døden og hengt i 1962. Først 10 år etter Bauers død i 1968 ble det kjent at det var nettopp han som ga den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad opplysningene som gjorde at de kunne finne Eichmann.
Kraume får fint fram hvilken personlig belastning det var for Bauer og hans ene fortrolige kollega, Karl Angermann, å forfølge sporene etter Eichmann. Trusselbrev med kuler innpakket i naziflagg kom i posten, og nazi-ideologenes avsky for homofile handlinger blir brukt for alt det er verdt.
Severdig.
Les også om Hannah Arendts rapport fra rettssaken om Eichmann:
Og om filmen om henne som kom i 2013: