Debutfilmen hans, «Å vende tilbake» , likte jeg godt tross enkelte svakheter. Gjennom et drama om en far som vender hjem fra krigen i Afghanistan, viste regissøren at han tør å ta tak i kompliserte tema som depresjon og selvmord. Filmen er ingen jubelsang om hvor spennende det er i krigen. I stedet åpner den seg mot et sorgtungt indre landskap, like nakent og forfrossent som den storslåtte fjellnaturen det hele utspiller seg i.
Min anmeldelse av filmen finner du her:
Dahlsbakken er fra Hamar og har nå rukket å bli 27 år. I juni hadde han kinopremiere på novellefilmen "Takk for turen" , en nydelig skildring av et aldrende homofilt par, rørende spilt av Stein Winge og Jan Malmsjö. Fortellingen tematiserer hvordan homofili har vært et tabu i mannlige idrettsmiljøer.
Novellefilm
Novellefilmen innledet visningen av "Sensommer" , et krimdrama som svever mellom thriller, psykologisk mareritt og mental bearbeidelse av et levd liv. Denne miksen er både filmens styrke og dens akilleshæl.
Men skjønt jeg savnet svar på enkelte detaljer, hjalp det å innse at perspektivet ligger hos Vivienne (Bente Børsum), en aldrende forfatter som var forlovet, men aldri ble gift. Krimdramaet blir en fin vev av erotikk og sjalusi, sorg og sår forsoning i møte med det unge, forelskede paret (Rolf Kristian Larsen og Heidi Toini) som svinser halvnakne og sexy rundt i huset hennes.
Min anmeldelse av filmen finner du her:
Ekstremsportthriller
Nå har Dahlsbakken tatt med seg Toini og gitt henne en sentral rolle i ukas thrillerpremiere "Cave" . Storyen handler om tre unge veteransoldater, hjemvendt fra Afghanistan, som tar seg en helgetur i den norske fjellheimen for å utforske et utilgjengelig grottesystem.Man kunne frykte at dette bare ble en ekstremsportfilm der grøssene følger av de utvendige farer som noen godt trente risikojegere utsetter seg for i jordens ugjestmilde indre. Men regissøren antyder snart at kanskje vel så farlig er uforløste følelser som spinner sine tråder rundt den kvinnelige hovedpersonen, Charlotte, og de to mannlige turkameratene, Viktor og Adrian.
Mer bør ikke sies om den saken.
Flott filmet
Som i debutfilmen "Å vende tilbake" ser man regissørens glede over å utnytte norsk natur til spektakulære bilder. Trekløverets kjøring i hårnålsvingene i Trollstigen er lekkert filmet ovenfra og stilig klippet. Tøft!
Filmingen blir ikke mindre imponerende etter hvert som teamet rappellerer ved foss og juv, forflytter seg i klaustrofobiske og mørke grotteløp, og til slutt dykker i en sjø inni fjellet for å finne utgangen på den andre siden. Flott filmet.
Det indre drama
Men det er det indre, menneskelige drama som får meg til å havne på kanten av stolen, ikke bare de spektakulære bildene. Dahlsbakken har skapt en perle av en grøsser der blod, svette og tårer blandes i en angstfylt røre til slutt. Skuespillerne gjør en utmerket innsats.
Likevel, også i dette drama finnes det noen irriterende svakheter. Regissøren har lagt ut noen lureagn underveis som viser seg ikke å stemme. Og i avslutningen tror jeg ikke på tausheten mellom to personer som kjører ut av fjellheimen igjen uten å snakke ut om hva som egentlig har skjedd.