Det første plusset er et knippe sentrale skuespillere – to av dem fra Stavanger – som levendegjør skjebnen til pikebarnet Eva som kommer til verden en vinterdag i 1912. Den erfarne Rolf Lassgård gjør en solid jobb som stasjonsmesteren som må bære to sjokk: At hans elskede hustru dør idet hun føder deres barn, og at jenta som kommer til verden, er dekket av hår over hele kroppen.
Tapet av kona er en dyp sorg, babyens utseende kjenner han som en stor skam i et lite lokalsamfunn der konformitetspresset er tungt. Det gjør vondt å se hvordan pappa Arctander etter hvert låser datteren inne i et kott hvis hun bryter hans regel om ikke å vise seg ute. Men det skal vise seg at stasjonsmesteren har et vidt spekter av følelser på lager i møte med sitt eget kjøtt og blod.
De som blir glad i henne
Vi kan skylde på fordommer for 100 år siden. Men heller ikke i dag ville folk latt være å glo forskrekket på et gjennomhårete spebarn, etter hvert jentunge. Synet av et pelskledd ansikt og menneskekropp vekker spontant ubehag på en skala mellom forundring og avsky, også hos oss kinogjengere.Derfor er det så avgjørende at regissøren lykkes med å omgi Eva Arctander med personer som blir glad i henne. Det klarer hun først gjennom den godt voksne kvinnen (Karen-Lise Mønster) som tar seg av den nyfødte, men ikke minst ved hjelp av den 17 år gamle ammen som får fø opp babyen.
To fra Stavanger
Denne Hannah er glitrende spilt av Kjersti Tveterås fra Stavanger, til daglig ansatt ved Nationaltheatret. I stadig nye episoder står hun opp for det annerledes barnet og forsvarer Evas rett til å komme ut og få luft, gå på juletrefest, begynne på skolen og oppfylle drømmer for et selvstendig liv.
Også stavangerskuespiller Rolf Kristian Larsen gjør en god jobb som stasjonstelegrafist med null anlegg for skepsis mot Eva på grunn av hennes utseende.
Et annet pluss er den tidsriktige miljøskildringen som så ofte svikter i norske lavbudsjettfilmer. Her har man fått til mye prustende damplokomotiv, livlig juletrefest og skrekkblandet varietéteater etter å ha satset hele 80 millioner kroner.
For episodisk
Men et sted midtveis stopper min innlevelse i "løvekvinnen" opp. Det har å gjøre med at det er ytterst krevende å holde på engasjementet når man skal følge et menneske gjennom 25 år. Her kan romanformen ha det lettere.
I det visuelle formatet, derimot, havner Idsøe mer og mer i antydende episoder som gjør at jeg blir sittende og betrakte hovedpersonens skjebne utenfra. Jaså, der blir Evas gode venn, telegrafisten, sendt på dør. Ja vel, der blir hun misbrukt av en vitenskapsmann. Stakkars, der må hun opptre på et varietéteater, men klarer å bryte ut.
Hun treffer en kunstner som hevder at skjønnheten kommer innenfra, noe som virker irriterende lite troverdig når ordene uttales av den vakre skuespilleren Connie Nielsen. Eva får iallfall kraft til å skaffe seg utdannelse og en karriere på et framstående lærested.
Dyp ensomhet
Men på sitt beste lykkes Idsøe i å formidle en grunnleggende innsikt i den dype, uhelbredelige ensomheten hos et menneske som ser totalt annerledes ut. Eva vil alltid bli betraktet som unormal fordi det store flertall bare bedømmer henne på avstand.Desto mer rørende er kjærligheten hun opplever fra mennesker som står henne nær og blir kjent med henne. En av filmens fineste scener er togturen der pappa Arctander slipper seg løs og ignorerer at andre passasjerer ser rart på hans datter.
"Løvekvinnen" har kinopremiere førstkommende fredag.
Her kan du lese intervju med flere av skuespillerne i filmen i forbindelse med at den var åpningsfilm på filmfestivalen i Haugesund søndag.