De første Star Trek-filmene og tv-seriene fra 1960— og -70-tallet var sterkt preget av ideologien til Gene Roddenberry, en kar som trodde på å skape likhet mellom mennesker og raser. En berømt scene fra 1968 var da Kaptein Kirk og løytnant Uhura i romfergen U.S.S. Enterprise kysset hverandre. Slik fikk amerikanske tv-tittere for første gang se en hvit mann og en svart kvinne i intim nærkontakt.
Framtidssamfunnet til Roddenberry kalles Føderasjonen og er en union av ulike raser og folkeslag. Fascinerende nok er sjalusi og grådighet minimert fordi mat og klær produseres gjennom ren energi. Slik blir arbeid og penger unødvendig.
Utopisk framtid
Det forklarer nok mye av Star Trek-universets popularitet at det skildres en optimistisk, nesten utopisk framtid der menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. I stedet kan hovedpersonene utforske verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og spre fred og forståelse.Men gradvis fikk Roddenberry mindre innflytelse, og Star Trek-produksjonene la mer og mer vekt på action og krig.
Skurken Krall
Så også i den 13. kinofilmen, "Star Trek Beyond". Da gjengen i Enterprise er ute på nye tokt, støter de på en skummel og svært aggressiv ny fiende, ledet av den monsterlignende Krall.
Etter en litt jabbete start skrur den taiwanske regissøren Justin Lin – han har laget en bråte med heftige "Fast & Furious"-filmer – opp tempoet. Så lar han trollmennene i dataeffektmakeri boltre seg i spektakulære eksplosjoner og voldsomme konfrontasjoner ute i galaksene. Dette er ofte lekkert å se på.
Fornøyelsen består altså i mye visuelt snop, men også i gjensynet med skuespillerne som har levendegjort sentrale figurer i Star Trek-universet siden 2000-tallet: Chris Pine som kjekkasen Kaptein Kirk, Zachary Quinto som den langørede Spock (et kjennetegn ved vulkan-folket), Zoe Saldana som den alltid pålitelige Uhura og Simon Pegg som festlig skotte med datatekniske ferdigheter. Mangler dybde
Skuffelsen er – som så ofte i actionpregede satsinger – mangelen på menneskelig dybde. Ikke minst irriterer det at den nye, spennende romkvinnen Jaylah ikke får mer å spille på enn å være superflott sminket og uredd i kamp mot Krall og hans krapyler.
Men Lin er tydeligvis ikke regissøren for eksistensielle samtaler. Han forsøker seg riktignok med å la Kirk og Spock prate litt om hvordan de skal leve opp til sine fedres berømmelse, eller litt dialog om hvorfor skurken Krall ble den han har blitt, men dyptpløyende blir det aldri. Følgelig opplever jeg filmen midtveis som helt likegyldig og søvndyssende fjern fra vår verden.Men pang! Der slår Lin iallfall til med ny energi i en formidabel sluttsekvens der Kirk og Krall braker sammen i en duell fordi skurken truer med å ødelegge hele universet rundt Føderasjonen. Her er noen imponerende og visuelt spennende scener som virker nye og friske. Slik berger regissøren i land en 4-er – så vidt det er.