Handlingen i denne filmen kan lett oppsummeres i én setning: Surfer forsøker å unngå å bli spist av hai. Man kunne altså gjerne beskyldt filmens tittel for å beskrive dens (mangel på) dybde, men noen ganger er det deilig å vite hva man får. I den ofte utskjelte sjangeren "hai-thriller" er dette noe det beste jeg har sett på en stund.
Blake Lively spiller en ung kvinne som har reist til Mexico for å finne sin avdøde mors favorittstrand, gode surfebølger og muligens litt fred i sjelen attåt. Hun finner de to førstnevnte, men etter et par kitchy scener som med sin kroppsfikserte kameraføring kunne ha hørt hjemme i en remake av "Baywatch", er det brått slutt på moroa. Vår heltinne strander først på en hval etter å ha blitt angrepet av en diger hai, deretter kommer hun seg videre til en bitteliten holme, som dessverre bare er der når det er lavvann, og dermed starter en nervepirrende nedtelling mens den særdeles tålmodige haien sirkler omkring sitt foretrukne bytte.
Man kan med fordel skru av den delen av hjernen som lurer på hvor mye mat en fisk egentlig trenger for å bli fornøyd med dagen. Dette er den gode, gamle katastrofehistorien hvor alt som kan gå galt, går galt, fullspekket med brå kast i både musikk og kameraføring.
Siden Lively tilbringer det aller meste av tiden på lerretet alene, er det mye som står og faller på hennes prestasjon her. Heldigvis har hun det naturlig bekymrede ansiktsuttrykket som trengs når man skal sy sine egne sår med ørepynt, spjelke måkevinger og rømme fra moderne filmhistories mest insisterende rovfisk.