Tegneserieskurker kan være noen fascinerende skapninger, i og med at formatet tillater dem mye som et tradisjonelt filmmanus ikke ville ha gjort. I "Suicide Squad", samles en rekke av DC Comics' ulike skurker i et lag som en alvorlig secret service-matrone (Viola Davis) beordrer til å bekjempe eventuelle terrorister eller annet rask som hun mistenker at kan slå til når som helst.
Handlingen er minst like tøysete som man kunne forvente, og spekket med halvslappe vittigheter som det stort sett bare er Will Smith som klarer å framføre på en noenlunde troverdig måte.
Problemet er først og fremst at man har samlet en broket gjeng med skurker, med og uten superkrefter, uten at det tilsynelatende ligger noen plan bak, i hvert fall ikke i denne historien (banden dukket opp i tegneserieversjon for første gang sent på 50-tallet). Halvparten av dem kunne blitt skrelt bort uten noen som helst konsekvens for handlingen. En av dem introduseres i siste liten, bare for å sprenges i lufta i neste scene. Det virker nesten som om regissør og manusforfatter David Ayer ikke har klart å bestemme seg for hvilke bakgrunns— og bihistorier han skal konsentrere seg om, og for mange er så slurvete og overfladisk nedtegnet at det ofte er vanskelig å se hensikten med å bruke tid på dem.
Aller verst er det likevel at man ikke har klart å la skurker få være skurker. I den obligatoriske scenen hvor alle er desillusjonerte og derfor går inn på en bar, framstår hele gjengen som reflekterte mennesker som er gode på bunnen, de har bare litt vanskeligere for å uttrykke det enn normale folk. Det blir for dumt på så mange plan, og skaper et overflødig lys der det burde ha vært beksvart.