I løpet av den blodige og på mange måter storslåtte åpningsscenen, kunne man blitt forledet til å tro at denne filmen omhandler en postapokalyptisk virkelighet: Dypt inne i en frodig skog blir vi vitne til en overgangsrite hvor familiens eldste sønn sniker seg innpå en hjort og dreper den med et velplassert knivstikk. Patriarken, strålende spilt av Viggo Mortensen, kunngjør at gutten nå har blitt en mann, før hele familien på jovialt og drevent vis parterer dyret og tar det med hjem til middag.
Det viser seg snart at seksbarnsfamilien har minimal kontakt med omverdenen, lever av selvberging, og ligger i hardtrening for å være i topp fysisk og intellektuell form. Når mor dør, blir de imidlertid tvunget til å forholde seg til andre mennesker, noe som fører til at noen og enhver møter seg selv i døra.
I en del av scenene framstår ungene som så selvgode og sarkastiske som bare barn av politisk eller religiøst monomane foreldre kan bli. Heldigvis er de også utstyrt med rikelige mengder humor, noe som legger en demper på det ubehagelige inntrykket av at de egentlig er med i en sekt hvor alle er hjernevasket til å tro at bare de selv sitter med de riktige svarene. Situasjonen er imidlertid så til de grader satt på hodet at den ungen som forsøker å rømme tilbake til sivilisasjonen, framstår som den egentlige rebellen.
I bunn og grunn handler det om hva en familie er og hvor langt mennesker kan være villige til å gå for å leve opp til sine idealer. Den er også en viktig påminnelse om at de fleste foreldre gjør det de selv tror og mener at er best for sine barn, uansett hvor bort i natta fjernt det må virke for utenforstående.