Jeg husker fortsatt hvor vettskremt jeg var da jeg som barn hadde hørt første kapittel av "SVK" opplest i den noe forslitte sjangeren hørespill på radioen. Den trolske, nifse stemningen som få andre enn Roald Dahl klarte å trylle fram, var noe helt for seg selv, og det er fortsatt langt mellom barnebokforfatterne som kombinerer spenning, humor og hjertevarme på en så uanstrengt og naturlig måte.
Etter det dramatiske anslaget, brukte Dahl en del tid på å etablere vennskapet mellom lille Sofie og Store vennlige kjempe, samtidig som han forklarte hva kjemper er og gjør. Det samme gjør filmen. Møtene med de brutale dustene av noen kjemper som SVK er hensatt til å leve i naboskap med, skaper et konstant element av uro, men vi får likevel anledning til å bli kjent med den vennlige kjempens hjem, matvaner, arbeid og ikke minst fargerike vokabular i et fredelig og behagelig tempo. Å høre SVK (Mark Rylance) snakke er en fryd, han får de elleville ordene til å høres ut som ren poesi til tider, og dialogen er samtidig en påminnelse om forfatterens uvanlig velutviklede fantasi og språklige evner.
Det var mye som talte for at Steven Spielberg ville være rett person til å regissere en film hvor handlingen i stor grad dreier seg om drømmer og drømmeverdenen, og han har da også skapt noen scener som visuelt sett er en fryd å oppleve, selv om de i og for seg representerer et hvileskjær i handlingen. Da er det mer skuffende hvor forsiktig han kommuniserer skrekken en liten jente nødvendigvis må føle når et monstrum av en kjempe plutselig dukker opp og kidnapper henne. Filmen er riktignok myntet på et ungt publikum, men jeg tror de tåler mer enn dette. Det er derimot greit at man har tonet ned de andre kjempenes praksis med å spise små barn, de er ufyselige nok som det er.
Den tekniske utførelsen er det ingenting å si på. Klippene som viser reisene mellom Londons dunkle bygater og det geografisk uhåndgripelige Kjempeland, gir assosiasjoner til Harry Potters mange reiser til Hogwarts, og når drømmene skal fanges på den andre siden av tjernet, er det som om man reiser inn i en nordlys-himmel tegnet av Tim Burton.
Mark Rylance gjør en strålende rolle som den vennlige kjempen, og hans digitaliserte kropp smelter sømløst inn i resten av bildene. Det er imidlertid en del som tyder på at alle spesialeffektene har stått litt i veien for kommunikasjonen mellom Rylance og Ruby Barnhill, som ellers gjør en troverdig tolkning av den tøffe, men følsomme barnehjemsjenta Sofie. Begge er uansett lette å bli glade i, og mangelen på konflikt dem i mellom, er befriende.
De morsomme elementene blir godt ivaretatt gjennom det eldgamle prompetrikset, blant annet i noen kostelig sekvenser på det ellers så korrekte, britiske hoffet. Jeg mistenker at denne scenen nok kunne oppfattes som mer uærbødig da den ble skrevet, for snart 35 år siden, men en god prompescene kan heldigvis stå på egne bein. Det er i det hele tatt mye å le av i "SVK", men ikke så mye at det begynner å nærme seg komedien. På samme måte har Spielberg skapt rom for en del sentimentalitet, men uten at det blir tyngende og unaturlig. Dette er ikke filmen man ler seg i hjel av, men man går heller ikke gråtende ut av kinosalen. Noen av scenene kunne fort blitt litt voldsomme for de aller minste, men også på dette punktet har man holdt seg trygt innenfor rimelighetens grenser. Resultatet blir en trygg og fin familiefilm som vil kunne fungere for de aller fleste. Uten å ta pusten fra noen.