Dette er et erketypisk eksempel på en du vet hva du får-film. Her øses det på med stilige, kostbare actionscener, hektisk problemløsing, løping, slåssing, presisjonsskyting og en hel rekke urealistiske rollefigurer som alle er en form for supermennesker på sine felt. Legg til det velkjente, litterære grepet med å utstyre hovedpersonen med hukommelsestap, så er det bare å begynne å nøste i fortiden mens man beveger seg i full fart framover.
Når årets kapittel i Bourne-serien starter, har hovedpersonen allerede klart å pusle sammen mesteparten av sin tidligere så ukjente bakgrunn, og lever i en eksiltilværelse hvor han livnærer seg ved å delta i undergrunnsslåsskamper, noe han selvsagt har et stort talent for. Den siste brikken mangler imidlertid, og kommer til vår helt via en tidligere kollega (Julia Stiles), midt i en av de heftigste demonstrasjonene i Hellas i moderne tid. Dermed får Bourne anledning til å manøvrere seg gjennom rasende folkemengder, brennende biler og opprørspoliti, samtidig som en psykopatisk CIA-leiemorder jakter på ham og CIA-hovedkvarteret overvåker det hele som om det skulle vært et litt primitivt tv-spill. Og fortsatt er vi bare en liten halvtime uti filmen.
Actionscenene er i stor grad filmet på den flimrende, humpete måten som man strengt tatt burde ta reisesyketabletter mot, og man skal helst ikke tenke for mye over om det egentlig er noen som helst logikk å spore i alle de heseblesende scenene, hvor folk alltid vet akkurat hvilken dør de skal ta, hvilken vei de skal kjøre og så videre. Her kjører man opp og ned bratte trapper på motorsykkel, pløyer seg igjennom flere titalls biler i motsatt kjøreretning, moser kasinoer med pansrede kjøretøy og kommer forholdsvis uskadd fra hopp fra femte etasje. Dette er gravalvorlig tullballaction på høyt nivå, og man får ta det for det det er.
Egentlig er det ganske imponerende at filmskaperne har klart å skvise såpass mye nytt ut av denne sitronen. Det skyldes dels at man har introdusert en del nye fjes og dels at man har lagt handlingen forholdsvis tett opp mot virkelige problemstillinger som omhandler datasikkerhet og overvåkning. Snowden-saken blir nevnt tidlig i filmen, og mye omhandler da også tech-nerdenes og datarebellenes kamp mot det mektige, skruppelløse CIA. Her ser storebror deg forbausende tydelig. Kontrasten er stor mellom den kaotiske kameraføringen som viser Bournes flukt og/eller jakt gjennom gatene i et knippe storbyer og de striglede kontorlandskapene befolket av kjappe datafingre og lydige, alvorlige folk som til enhver tid vet hvor målene befinner seg og plukker fra hverandre brannmurer som om de skulle ha vært duploklosser.
Innad i den mektige etterretningsorganisasjonen oppstår også enkelte gnisninger. Tommy Lee Jones spiller en gammel, værbitt CIA-sjef av den gamle skolen, og utfordres av det unge og dyktige steinansiktet Heather Lee, spilt av det svenske stjerneskuddet Alicia Wikander. Om man skulle lage et regnskap over skjermtid, handler filmen vel så mye om disse to som om den ekstremt ordknappe hovedpersonen.
En regissør med større sans for hjerte og smerte kunne helt sikkert malt ut Jason Bournes eventuelle sjelelige kvaler og sorg i både den ene og andre retningen. Regissør Paul Greengrass har i stedet skapt en hovedperson som har omfavnet ensom ulv og steinhard drapsmaskin-konseptet og som (tilsynelatende) ikke lenger har spesielt stort utbytte av menneskelig kontakt. Ikke minst derfor er det god grunn til å tro at denne historien ikke er slutt ennå.