Julián er kreftsyk og bor sammen med hunden sin, Truman, i Madrid. Hans barndomsvenn Tomás, som bor i Canada, kommer tilbake til hjembyen og prøver å overtale Julián til å fortsette med cellegiftbehandlingen. De to mennene har fire dager sammen, og sammen begynner de å gå korte og lange turer rundt grøten: Julián skal dø.
Hans største bekymring er hvem som skal ta vare på hunden Truman når han går bort. Med det som bakteppe snirkler de to voksne mennene seg rundt døden i en film som tilsynelatende handler om døden og en hund, men som i realiteten er en framvisning av et vennskap.
"Truman" er et stille og nesten udramatisk drama om vennskap, om døden, livet og forhold mellom mennesker. Ricardo Darín og Javier Cámara er fantastisk lavmælte og avmålte i en sosialrealistisk fortelling som angriper døden ganske usentimentalt. Melankolien og sorgen spiller de utmerket, og de får også flettet inn litt forsiktig humor. Julián vil få orden i sysakene før hen forsvinner, og Tomás' dilemma er hvor mye han skal blande seg inn, hvor mye han skal la fare og hvor mye han bare skal være til stede. Duoen gjør virkelig filmen med sine fremstillinger av vanskelighetene rundt døden. De skal snakke om det, de skal holde humøret oppe, de skal forholde seg til folk rundt seg og de skal leve så lenge de er i live. De gjør det subtilt og flott, både Ricardo Darín og Javier Cámara.
Det er en varm film som heldigvis unngår å bli lokket ut i tårepressing. Her er få rasende oppgjør og store fakter. Følelsene er absolutt til stede, men Julián har en litt mannlig og praktisk tilnærming. Hvem tar hunden? Kiste eller urne? Hovedrollene er strålende, birollene passende og tempoet akkurat passe til at kamera får dvele litt, men ikke for lenge.