Tarzan-historien er en av de kuleste som finnes, den har alt: Barnet som vokser opp i jungelen, helten som snakker med dyrene, fyren som er sterkere enn de fleste og smartere enn alle og at på til har en intuitiv moral som sikrer at han alltid tar parti for de undertrykte og snille. På toppen av alt har storyen, uansett hvilken versjon som blir fortalt, romantikk så det holder.
Likevel klarer gigantregissøren David Yates (fire Harry Potter-filmer) med gigantbudsjett fra Warner bros (1,5 milliarder norske kroner) å skusle det hele vekk i tungt patos og tåkelagt gravalvor enten vi er i Londons gater eller Kongos jungel. Dessuten stoler ikke filmteamet helt på sin egen historie, eller snarere på seernes evne til å forstå, og bruker halve filmen på overflødige og temposvake tilbakeblikk som skal oppdatere oss på hvem denne Tarzan-skikkelsen egentlig er og hvorfor han nå i all verden hentes fra britisk overklasse til afrikansk kolonikamp. Det kunne de gjort på to setninger: Tarzan vokste opp hos gorillaene selv om han egentlig var lord. Og nå vil de fæle belgierne gjøre alle i Kongo til slaver under kong Leopold.
Dette er altså et slags forsøk på skape et realistisk historisk/politisk bakteppe, for den belgiske kongens innsats for å gjøre Kongo til sitt private skattkammer er blant kolonihistoriens aller verste. Midt oppi dette havner altså Tarzan og frue. Forklaringen er at den største skurken i filmen, belgier, naturligvis, vil ha tak i bøttevis med diamanter — og den onde diamantstammehøvdingen vil gi ham edelsteinene i bytte med erkefienden Tarzan.
Les om et annet møte mellom natur og sivilisasjon - Janne Stigen Drangsholdt om Jungelbokens Mowgli.
Her er det altså ingenting som har forandret seg siden Edgar Rice Burroughs diktet opp figuren for 104 år siden eller Johnny Weismüller for første gang kastet seg ut i lianene på 1930-tallet: Tarzan representerer den rene naturkraft av styrke og godhet, den afrikanske skurken er høvding eller heksedoktor som narrer sine undersåtter inn i brutalitet og død, og den hvite banditten overgår alle i sin kynisme og evne til å manipulere folk bare for å tilfredsstille sin grådighet.
I "The Legend of Tarzan" er det ingenting som tar denne forenklingen videre. Jo, forresten, tre ting:
1. Jane får muligens litt mer plass enn tidligere, her er hun en handlekraftig kvinne som tvinger seg med i Tarzans afrikaekspedisjon — før hun blir en nærbildefigur med halvåpen munn og motsolhår i scener av tungpustet forventning etter ektemannens parringsgrynt inspirert av krokodiller eller sangfugler. Jeg tuller ikke.
2. Effektene er selvsagt mye mer avanserte enn før, men det styrker ikke filmen på noe vis.
Den fører bare til lange scener der svære gorillaorker med underlige bevegelser forsøker å skremme vettet av enkle stammefolk som snakker flytende engelsk, eller bildelegger Tarzans ville flukt mellom tretoppene mens han tar igjen et tog som kjører 50 kilometer i timen.
3. Regissøren har ambisjoner om å lage en Tarzan med sjel, resultatet er bare at han er småsur gjennom hele filmen — helt til han snøfter som en gorilla og åpner hver eneste celle i kroppen for dyrisk raseri.
OK, vi som har elsket Tarzan har aldri etterlyst realismen, og det gjør jeg heller ikke denne gang. Vi har heller ikke ønsket oss et psykologisk dypdykk. Vi vil bare ha eventyret, den stilige og personifiserte urkraften som ordner opp - og kanskje med en liten dash humor og selvironi etter 100 år. Det har Yates og manusfolket knapt hørt om.
Ikke bare Tarzan - andre helter fyller filmåret 2016: