Vi må aldri glemme, er et mye brukt utsagn om krigerske grusomheter. Vi skal huske for å lære, slik at historien ikke gjentar seg. Men det gjør den jo, alltid i en litt annen drakt.
Noen grusomme historier blir likevel glemt. Men ofrene husker. De forteller dem til sine etterkommere. Lidelsen blir en del av folkets identitet, og skaper samhørighet mot en felles fiende.
Hadde verden vært et bedre sted om de hadde forsont seg med fortiden og gått videre? Og er det mulig?
Akkurat sånn var det i det armenske miljøet i Marseille på 80-tallet. Udådene som tyrkerne utsatte dem for mellom 1915 og 1920 var like grusomme som holocaust. Armenere flyktet i hopetall. 60 år og utallige traktater senere var de fortsatt uten land. Saken engasjerte unge Aram og kompisene hans voldsomt. Che Guevara og Yassir Arafat var plakatheltene. Hatet mot tyrkerne vokste. Men mens de fleste nøyde seg med å hate, ville Aram handle. Gjennom terror.
Tyrkia-Armenia konflikten lever videre:
Tilbake satt familien hans, splittet i synet på gjerningene hans. En uforsonlig far, som bare ville ha fred og ro. En lengtende mor. Tilbake satt Gilles, et tilfeldig forbipasserende offer for Arams bilbombe. Og i Arams Beirut-baserte terrororganisasjon blomstrer uenigheten om hvorvidt uskyldige ofre er nødvendige eller ikke for å fremme saken.
Handlngen starter i fortiden, i en besnærende svart-hvitt sekvens fra et attentat og påfølgende rettssak i Berlin på 20-tallet. En hendelse som etter hvert blir en viktig del av armenernes heltehistorie. Deretter veksler den mellom det armenske miljøet i Frankrike og terrorgruppens hovedkvarter i Beirut.
Den velspilte filmen tar opp uhyre interessante spørsmål, både på det politiske og menneskelige plan. Den gir mye å gruble på, og her er mange paralleller til dagens terrorsituasjon Engasjementet for temaet og terrorens konsekvenser er tydelig til stede gjennom hele filmen. Problemet er at regissøren vil vise oss alle konsekvensene av både historien og terrorhandlingene. Det blir litt for utmattende å ta inn over seg i drøye to timer.
Les også om terror og radikalisering:
På det menneskelige planet er det viet mye plass til vennskapet som utvikler seg mellom Arams mor og hans offer Gilles. Begge ønsker å treffe ettersøkte Aram igjen. For å hjelpe seg selv, ønsker de begge å forstå hvorfor Aram handlet som han gjorde. Det er disse to som ender opp med å få vår sympati, fordi de med åpne sinn søker forsoning og toleranse istedenfor å la hatet og konflikten vokse videre. Derfor er det litt skuffende at klarheten og klimakset vi forventer og håper på aldri kommer.