Undergangsfilm er en klassisk sjanger som krever et nytt blikk for å bli interessant. Det blikket har langt på vei den 32 år gamle debutanten Stephen Fingleton fra Nord-Irland.
I filmens åpning lar han en enkel, men stilig designet graf antyde at jordas oljeproduksjon har gått nedenom. Nåtidas sivilisasjon har brutt sammen, og hvert menneske må kjempe alene for å skaffe mat til å overleve.
Fortettet drama
Fingleton har laget et fortettet drama med tre sentrale skuespillere i aksjon: Først den navnløse mannen som bor i en hytte i skogen der han lever av småskala jordbruk. Dernest en mor og hennes unge datter som brått står ved hytta hans og insisterer på å bli værende.
Det meste av filmen er et kammerspill som sitrer av nervøsitet og mistenksomhet. Plantene i hagen kan ikke fø tre personer, så hvem av dem må ut?
Fingleton skaper en ubehagelig undergangsstemning og stigende desperasjon mellom menneskene. Flertallet av scenene er ordløse i tråd med regelen "showing, not telling". Det er et grep regissøren mestrer godt ved å vise skuespillernes nervøse blikkontakt og overrumplende bevegelser, ofte slik at to står mot den tredje, men i skiftende konstellasjoner. Den sterkestes rett
Slik øker vår usikkerhet på hvem av de tre som skal tas av dage. Menneskenes fryktsomme kamp for å overleve kontrasteres dessuten med skogens intetanende uskyld, uttrykt ved livlig fuglekvitter på lydsporet.
Trusselen mot menneskene i hytta kommer altså ikke fra naturen selv, men fra andre mennesker som plutselig angriper, drevet av udekkede, basale behov. Slik bekrefter Fingleton effektivt den gamle kunnskap om at den sterkestes rett råder når alle sivilisasjonens beskyttende mekanismer er utradert.
Sørgelig, men trolig sant.
Langt mer traurig er det å gå og se Roland Emmerichs undergangsfilm, anmeldt her: