Hvorfor må en europeisk film absolutt legge handlingen til New York? Det finnes ingen annen grunn enn at manusforfatterne trekker veksler på de mange supermannfilmene i amerikanske tegneserier og animasjonsfilm.
For når en arrete og fæl skurk truer med å tilintetgjøre hele metropolen, er det 11 år gamle Leo som redder byen ved hjelp av sine magiske evner. De går ut på at han plutselig kan forlate kroppen sin og fly av gårde som et fantom.
Krimhandlingen
Ser man nærmere etter, er ikke gutten alene om å hamle opp med skurken, hans hjelpere og deres lille gneldrebikkje. Leo allierer seg med politimannen Taupe, som for øyeblikket er havnet i rullestol, og den kvikke journalistdama Marie. Dette triumviratet klarer langt om lenge å rydde opp.
Men et sted midtveis går regissørene Alain Gagnol og Jean-Loup Felicioli tom for ideer og tværer ut scenene. Samtidig kjennes det som de gaper over litt for mye, for fantomgutten Leo er egentlig en gutt som ligger på sykehus på grunn av kreftbehandling. Det er da han oppdager sine magiske evner.Krimhistorien kan altså leses som en fantasi i den dødssyke guttens hode, men fører likevel til et sprik hos oss kinogjengere mellom det svært alvorlige temaet og den rent underholdende, klisjéfylte handlingen.
Skjelvende figurer
Stilen i tegningene har et originalt særpreg og er lett å like, men jeg stusser på at figurer i bevegelse skjelver sånn. Man blir vant til det.
Spriket mellom rammefortellingen – syk gutt holder på å dø – og et ordinært spenningsplot gjenspeiles i lydsporet der de norske stemmene enten er myke og omsorgsfulle eller brautende og kjekkasaktige.
Her leverer Marie Blokhus den mest minneverdige tolkningen idet hun lar journalisten snakke nordnorsk dialekt. Friskt og godt!
LES FLERE ANMELDELSER FRA DENNE UKA: