Hollywood vet å utnytte fortidas suksesser. Etter at regissør Roland Emmerich i 1996 slapp den første "Independence Day"-filmen, håvet den inn over 800 millioner dollar globalt (bare slått av Steven Spielbergs "Jurassic Park" tre år før).
Reaksjonene fra anmelderne den gang var blandede. På den ene siden skrøt man av de spektakulære, visuelle effektene, ikke minst i scenen der de utenomjordiske krapylene ødelegger Det hvite hus.
På den andre siden fikk Emmerich gjennomgå for en tynn handling og en svak dialog levert av et knippe pappfigurer, rett nok med en porsjon humor attåt for å skjule manglene.
Men amerikansk filmindustri bryr seg ikke om slik kritikk så lenge det blinker i potensiell fortjeneste fra en nr. 2-film.
Dermed får Emmerich feire sin egen kommersielle suksess med mer av det samme, bare forsterket av det visuelle trylleriet som dagens digitale teknologi kan besørge.
LES FLERE ANMELDELSER FRA DENNE UKA:
Nytt alien-angrep
Så nå er det ikke måte på hvordan de ekle, blekksprutlignende aliens-hordene igjen feier gjennom verdensrommet og farer mot jordkloden som en ilsk vepsesverm anført av sin dronning (det er filmens metafor, ikke mitt påfunn). Atter en gang ødelegges og utraderes storbyer som London og New York.Visst er det storslagent og apokalyptisk, men Emmerichs problem er at det som virket nytt på de fleste i nr. 1-filmen, nå er fullstendig oppbrukt i alskens katastrofefilmer vi har sett siden 1996. De som ikke ønsker seg annet enn en estetikk som etterligner heftige dataspill, blir saktens fornøyd. Men av en kinofilm forventer jeg langt mer, både hva handling og personskildring angår. At de utenomjordiske rører kraftig på seg igjen for å tilintetgjøre menneskeheten en gang for alle, er ikke nok til å engasjere denne anmelder. Det finnes absolutt ingenting i disse slibrige vesenene som skremmer en, verken konkret eller i overført betydning.
Kvinnelig staffasje
Så kunne man håpe at Emmerich klarte å skape noen personkonstellasjoner å bry seg om. Men den kvinnelige presidenten i USA er bare utvendig staffasje. Hun skyfles raskt inn i et tilfluktsrom idet the aliens dundrer inn under feiringen av USAs uavhengighetskamp 4. juli 1996 – altså til minne om seieren i nr. 1-filmen.
I stedet får ekspresident Thomas J. Whitmore (Bill Pullman) nok en gang spille en rolle, sammen med velmenende forskere og militære av ymse slag (her er sågar en afrikansk krigsherre med macheter i hendene!). I haugevis av scener måper de forskrekket over alt fienden river ned, før de summer seg og skyter eller hogger ned dronningmonsteret.Det hjelper selvfølgelig ikke. Utifra devisen "she is dead, but she won't lie down", må hun drepes igjen og igjen og igjen.
I første film ble mange sjarmert av jagerflygeren Steven, humørfylt spilt av Will Smith. Han er ikke med nå. I stedet slåss fem jagerpiloter om å redde verden, men uten at jeg blir synderlig interessert i deres gjøren og laden. De eldre rollefigurene som regissøren stabler på beina fra forrige film (ekspresidenten, forskeren, forskerens far og så videre) kobles med kjente og ukjente kvinnelige skuespillere som Charlotte Gainsbourg og Maika Monroe, men heller ikke de blir noe mer enn staffasje.
At det hele pakkes inn i banal humor, får en bare til å lengte etter at de to timene kunne gå litt fortere. Sukk.
Her kan du lese hva jeg syntes om Roland Emmerichs katastrofefilm "White House down":